Stine in Wonderland ♥

TERROR

  • Publisert: 23.05.2017, 17:16
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg har egentlig vært ganske lei meg i hele dag. Det er sikkert flere som fikk med seg nyheten om terrorangrep på en Ariana Grande konsert i Manchester? Jeg syns det har vært så mange terrorangrep i det siste, og man bare venter på når det neste skjer, og hvor det skal skje. Det skal jo ikke være sånn.

    Jeg er ikke spesielt lei meg fordi det var en Ariana Grande konsert, jeg har vært like sjokkert og lei meg over lastebilangrepene og skyte episoder. Men jeg bare skjønner ikke hvorfor dette skal gå utover uskyldige barn og tenåringer som er på konsert for å se forbildet sitt. Det er like urettferdig og meningsløst alle angrepene, misforstå meg rett - men jeg ser i hvert fall ikke poenget med å gjøre dette på et sted fult av unge mennesker.

    Jeg tenker på alle barna som gledet seg til å dra på konsert alene uten foreldrene sine, og se sitt store forbilde for første gang. Jeg tenker på alle som hadde en fantastisk kveld sammen med vennene sine og sang med Ariana Grande, også endte kvelden slik som dette. Mange skadd, mange drept og mange traumatisert for livet. Det er så urettferdig. For noen ble dette den siste kvelden i hele deres liv, noen foreldre sa "ha det" til barnet sitt for siste gang. Bare tenk det, det er urettferdig og meningsløst!

     

    Jeg har selv vært på store konserter i Oslo et par ganger, og man tenker jo ikke over at et slikt sted plutselig kan være livsfarlig. Men dette beviser jo igjen at man virkelig ikke kan føle seg trygg noen steder nesten. Det er trist, fordi noen slutter jo å leve på grunn av dette, og tør ikke gå ut av døren sin hjemme engang. Jeg hater at verden er et slikt sted at uskyldige liv skal gå tapt virkelig hvor som helst.

    Jeg har hatt en følelse at Norge er neste ganske lenge. Jeg trodde også at 17.mai kom til å bli spesielt utsatt, selv om politiet gjorde store grep for at det ikke skulle skje. Jeg tror de var mest beskyttet mot lastebilangrep, men hvem som helst kan ha en bombe i ryggsekken og sprenge seg selv i en folkemengde. Det skjedde heldigvis ikke noe på 17.mai, fordi det ville vært forferdelig at nasjonaldagen vår skulle blitt en minnedag og en dag vi hadde forbunnet med noe vondt. Men det kommer til å være like skremmende, og gjøre like vondt hvis det skjer hvilken som helst annen dag. Vi får bare håpe, men jeg tror ikke vi bør føle oss helt trygge.

    Jeg tror dessverre ikke vi kan føle oss 100% trygge noen steder lenger, ikke i denne grusomme verden som den har blitt.

  • Publisert: 23.05.2017, 17:16
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • "17.mai-depresjon"

  • Publisert: 19.05.2017, 08:50
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Håper alle hadde en fin 17.mai-feiring.

    Min 17.mai var veldig annerledes enn hva den pleier å være. Jeg har gledet meg til denne dagen i flere måneder fordi jeg elsker 17.mai så mye. Hele den dagen gjør meg så lykkelig. Men plutselig forsvant lykken, og jeg følte ikke for å dra til byen og se alle de fine menneskene, dra på tivoliet, se på barnetoget, presse meg gjennom mengder av folk jeg lurer på hvor er ellers i året. Jeg følte bare ikke det var 17.mai, og jeg skulle ønske tiden kunne stoppe opp litt.

    Det er synd at favorittdagen min endte til å bli en dag jeg gruet meg til. Jeg hadde ingen planer annet enn å dra på tivoliet, og dra og spise hos moren til Andreas. Det hadde vært koselig det, altså, men jeg følte hele dagen hadde blitt så feil. Vi brå bestemte oss for å dra på Tusenfryd i stedet for, og der tilbragte vi hele 17.mai. Jeg hadde altså null 17.mai-stemning. Det var veldig gøy på Tusenfryd, men det var som en helt vanlig dag for meg.

    Jeg foreslo å dra på Tusenfryd i stedet for å dra til byen for å ta karuseller, og heller tilbringe hele dagen der i stedet for å farte rundt den dagen som man ellers pleier å gjøre. Jeg ville egentlig bare glemme at det var 17.mai. Jeg følte at jeg hadde en typ 17-mai-depresjon. Jeg er nesten litt sint på meg selv for at jeg lot det gå utover den dagen jeg elsker mest i året. Men jeg visste at jeg ikke ville føle meg fin nok på selve nasjonaldagen.

    Det var sikkert været som gjorde det litt sånn. I fjor var været helt fantastisk, men i år var det meldt regn og overskyet. Jeg hadde kjøpt meg en fin, hvit sommerkjole jeg hadde planlagt å bruke, men jeg visste jeg kom til å fryse. Jeg tenkte på om det var verdt å fryse og ha vondt i beina for å se litt bra ut på 17.mai, eller gå med boblejakke og vanlig bukse. Jeg valgte sistenevnte fordi vi dro på Tusenfryd i stedet for.

    Dette kommer sikkert til å høres helt sykt ut for noen, men det er helt sikkert noen som kommer til å forstå meg også. I fjor lovte jeg meg selv at jeg skulle klare å spare til en bunad. Jeg var dum nok til å ønske meg penger til konfirmasjonen min for 6 år siden, og de pengene er brukt opp for lengst. Jeg klarte heller ikke å spare på ett år til en bunad, da jeg nedprioriterte det helt. Men jeg var veldig forberedt i fjor at det ville være min siste 17.mai uten bunad. Der tok jeg feil.

    Nå har jeg pengene, og venter bare på riktig tidspunkt for å dra å ta mål og få sydd min egen bunad. Nå handler det bare om tid og prioriteringer, og det skal jeg klare. Jeg vil ikke at 17.mai neste år skal bli like ille. Neste 17.mai skal bli min første 17.mai med bunad.

  • Publisert: 19.05.2017, 08:50
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • mine tanker rundt operasjoner

  • Publisert: 25.04.2017, 13:26
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • En ting som har blitt like vanlig som å bruke sminke, er operasjoner. Eller, det føles ihvertfall sånn. Jeg tror man kan snu seg nesten hvor som helst, så vil du finne noen som enten har operert seg eller har planer om å gjøre det nærmeste fremtid. Og det er ingenting feil med det. Jeg har også selv vært inne på tanken om å operere noe på utseende mitt. Ikke fordi jeg nødvendigvis syns jeg er stygg å se på, men det finnes alltid noe man liker mer enn noe annet, og omvendt.

    Jeg har aldri slitt med lav eller dårlig selvtillit selv om jeg har tenkt tanken på å operere noe. Heller ingen som har "mobbet" meg til å begynne å tenke på det. Det har bare vært i bakhodet mitt, og jeg har lekt med tankene opptil flere ganger. Jeg ser ikke noe galt i det, fordi jeg hadde aldri i livet operert meg dersom jeg hadde slitt med dårlig selvtillit og trodd at større pupper ville gjøre livet mitt bedre. Fordi da trenger man å jobbe med seg selv, innerst, helt først.

    Jeg har tenkt flere ganger på å operere nesen min. Utrolig nok, og det får jeg høre hver gang jeg nevner det. Ingen forstår hvorfor jeg vil gjøre noe med nesen min som egentlig er veldig fin. Den er verken tjukk eller for lang. Men den er der, og på dårlige dager kan den faktisk plage meg. Den gjør at jeg ikke føler meg fin nok. Og det er veldig synd, at en så liten detalj i ansiktet mitt skal kunne ødelegge for hvordan jeg føler meg. Men det er ingen andre som ser det bortsett fra meg. Som sagt, jeg har ikke dårlig selvtillit på grunn av den, men det er dager hvor jeg tenker mer på operasjon enn hva jeg gjør andre dager. Jeg har egentlig i det siste bare begynt å gi faen, og akseptert nesa mi for slik den ser ut. Hva om jeg opererer den da? Ville jeg plutselig bli helt fornøyd? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis ville jeg fått noe annet å tenke på, og det er skremmende. 

    Jeg syns ikke det er teit at folk velger å operere seg. Men jeg syns det er trist at det er første løsning. Eller tredje. Eller en løsning i det hele tatt. Det bare setter så sinnssykt mye press på personer, fordi når man har mulighet til å endre på noe, så må man plutselig. 

    Det var en jente som sa til meg en gang at det var så synd på meg som hadde lyse øyenbryn. Jeg kunne tydeligvis ikke gjøre noe med dem. Og hun slet med dårlig selvtillit på grunn av nesen sin, og da sa hun til meg "... men det kan jeg, jeg kan bare operere så har ikke jeg et problem lenger." Jeg vil tro å farge øyenbrynene sine er en litt bedre løsning enn å operere nesen sin. Det innebærer ihvertfall ikke smerte og veldig mye penger. Men det virket ikke ut som det var et alternativ for henne en gang, men det eneste valget hun hadde. Og idag har hun nyoperert nese.

    Jeg syns ikke operasjoner er noe man bør se på som noe teit, og at de som gjør det sannsynligvis sliter med lav selvtillit. Kanskje de blir påvirket av andre eller sosiale medier, hva vet vel jeg. Men jeg syns ingen har rett til å dømme de som velger å gjøre noe med utseende som plager dem, eller at de bare gjør det fordi de kan rett og slett. Men det er trist at mange av de som velger å legge seg under kniven, gjør det fordi de tror det kommer til å bli bedre av det. 

    Jeg har enda ikke en sparekonto som heter "neseoperasjon", og jeg håper jeg aldri kommer til å opprette en heller. Jeg prøver hele tiden å fokusere på det positive, istedet for det jeg er misfornøyd med. 

  • Publisert: 25.04.2017, 13:26
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Barn i 2017

  • Publisert: 23.04.2017, 23:14
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg er glad for at jeg ikke er et barn i 2017. Jeg er glad for jeg ikke fikk lov av mamma å sminke meg da jeg var 11 år gammel. Jeg er glad for at jeg var mer interessert i å bruke penger på dukker enn sminke da jeg var 10 år gammel. Jeg er glad for at jeg ønsket meg hjerte-øredobber til jul og ikke Michael Kors veske da jeg var 13 år gammel. Jeg er glad for at jeg brukte klær med print på da jeg var 12 år gammel, og ikke topper med utringning. Jeg er glad for at å få hestehalen fin var mitt største problem med utseende da jeg var 14 år gammel, og ikke å trene meg opp til stor rumpe, eller måtte sminke ansiktet mitt mindre.

    Jeg er glad for at jeg fikk være et barn.

    Jeg kan ikke si noe på hvordan andres oppvekst er, men jeg føler det går altfor fort. Jeg føler at barn ikke er barn lenge før de prøver å bli voksne. Jeg føler at de ikke utnytter barndomstiden sin nok fordi de kan ikke bli tenåringer fort nok. Tenåringstiden kommer før du vet ordet av det, og det gjør voksenlivet også. Brått så er det der, og du kommer garantert til å savne da du en gang var et barn med store drømmer og null bekymringer. Det gjør jeg. Men jeg utnyttet tiden. Jeg lekte med dukker til jeg var 12 år gammel - og jeg gleder meg til å fortsette å leke med dukker når jeg en dag får barn.

    Selv om jeg blir ansett som voksen, ser jeg på meg selv som et barn fremdeles. Jeg setter meg i baksetet i bilen fordi det er der barna sitter. Jeg glemmer å rydde opp tallerkener etter meg fordi de voksne alltid gjør det. Men nå er jeg faktisk gammel nok til å gjøre hva jeg vil. Jeg kan drikke sprit og dra ut på byen uten å snike meg ut eller spørre om tillatelse.

    Hvis noen spør meg om jeg savner tenåringstiden min eller barndomstiden min mest, er svaret uten å nøle barndomstiden. Den tiden var unik. Det var null bekymringer. Mamma valgte ut klærne mine, og jeg lå aldri søvnløs på nettene og tenkte på alt mulig. Jeg var ute i allslags vær og jeg frøs aldri på vinteren fordi jeg heller ville bruke matchene sko til buksen min.

    Mine største problemer som barn var at broren min ødelagte Barbie-dukken min og at jeg ikke fikk lov til å sitte oppe og se på barne-tv. Det var aldri noe baksnakking, drittslenging eller kroppspress. Det var aldri noe ideal om hvordan du måtte se ut. Du måtte bare være glad og glad i å leke, så likte alle deg.

    Barn i dag begynner å sminke seg når de er 10 år, og ser på sminkevideoer om hvordan man sminker nesen sin mindre, treningsvideoer om hvordan man får større rumpe. De sykler ikke bort til vennene sine for å spørre om de vil være med ut å leke, de sitter og chatter på Facebook og Snapchat dagen lang i stedet for.

    Jeg er glad for at jeg ikke vokste opp sånn. Det er ille nok å være voksen i 2017 - men jeg vil ikke en gang tenke på hvordan det er å være barn.

    Det er så stort press på hvordan man må se ut, hvordan man må kle seg og hvordan man skal sminke seg. Jeg har fått bekymringer over meg selv jeg ikke tenkte på engang før noen andre påpekte det. Jeg sliter ikke med lav selvtillit, men jeg er bestandig redd for hva andre skal tenke om meg dersom jeg går motsatt vei som dem. Jeg har aldri vært glad i følge noen trender fordi det er populært. Hvis jeg liker noe, så liker jeg det fordi det faktisk er fint. Dersom jeg ikke liker det, kommer jeg ikke til å gjøre det bare fordi det er «in». Og det passer ikke helt inn i 2017. Det har jeg lagt merke til ved flere anledninger. Og det er trist at det skal være sånn.

    Å operere seg har nesten blitt like vanlig som å kjøpe seg sminke, liksom. Jeg syns det er teit at det skal være så stort fokus på å ta restylane i leppene og silikon i puppene. Det er greit hvis dette er noe man ønsker, men det blir helt feil i mine øyne dersom man gjør det fordi det er kult. Kan det ikke bare bli kult å være seg selv, og kjøre sin egen stil helt ut? Hvorfor finnes det i det hele tatt moter og ting som har gått ut av moten?

    Jeg vet ikke hvordan det var å være voksen når jeg var barn. Men det jeg er helt sikker på, er at ting var helt annerledes før, og det kommer til å bli mye forandring på 20 år frem i tid fra i dag. Jeg syns det tar en skummel og helt feil vending. Jeg syns at fokuset er på helt feil sted.

  • Publisert: 23.04.2017, 23:14
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • spesiell fordi jeg bryr meg

  • Publisert: 21.04.2017, 11:08
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg bare kom til å tenke på noe da jeg leste noe på Sophie-Elise sin blogg. Jeg har lenge tenkt på det; men Sophie-Elise fikk meg til å sette mer ord på hva jeg mente. 

    «I går dro jeg ut og spiste med jentene, som endte med at jeg var trist hele resten av kvelden på grunn av en gammel mann på restauranten jeg syntes synd på. Det er meg og Martha Louis folkens, vi er høysensetive!  Nei fra spøk til alvor, jeg tror helt ærlig det er normalt å bry seg om andre mennesker uten å være "unik", jeg håper egentlig de fleste er sånn.»

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, så jeg bare starter et sted. Man trenger ikke å være «unik», «spesiell», «menneskeelsker», «høysensitiv» eller «bedre enn alle andre» for å bry seg om noe. Jeg mener ikke at Sophie-Elise fremstår seg selv på den måten; men jeg vet om veldig mange andre som gjør det. Folk som hele tiden må PÅPEKE gode gjerninger de gjør, akkurat som om ingen andre ville gjort det. Folk som må skrive det ned på bloggen sin, Facebook-profilen sin, filme det eller ta bilde av det for å på en eller annen måte «fremme seg selv» fordi de tror de er så mye bedre enn alle andre. Jeg syns det er kvalmt. Ikke fordi de gjør noe snilt, men det virker som de gjør det for å så kunne snakke om det, også få masse skryt tilbake over hvor gode mennesker de er. For det er det de vil, de vil høre det. Føles det ut som, i det minste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men de trenger kanskje en bekreftelse på at de er gode, enten fordi de er usikker på seg selv eller fordi de rett og slett tror de er bedre enn noen.

    Jeg pleier aldri å skrive eller snakke om ting jeg har gjort, som føles ut som en god gjerning. Fordi det kommer naturlig, og da pleier jeg vanligvis ikke tenke to ganger over det. Jeg gjør det fordi det føles naturlig for meg, og ikke fordi jeg vil føle meg bedre eller få noen til å tenke at jeg er et godt menneske. Jeg vet jo allerede jeg ikke er slem, hvis noen andre tror det om meg, så får de bare tro det tenker jeg. Jeg må ikke motbevise noen, fordi deres tanker og meninger raker ikke meg i det hele tatt.

    Jeg er ikke noe glad i å skryte av meg selv. Da mener jeg sånn uten grunn. Jeg føler ingen andre må vite at jeg fikk et kompliment av noen, eller at jeg gjorde noe snilt for en gammel dame. De får ingenting godt ut av å vite det. Det eneste som betyr noe er hva jeg føler inni meg ? og hvis det gjorde meg glad, bare tenker jeg ekstra på det.

  • Publisert: 21.04.2017, 11:08
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 7 kommentarer
  • Takk for at du prøvde å ødelegge for meg

  • Publisert: 03.04.2017, 15:05
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg vet at det du gjorde, ikke var ment som en god handling. Jeg vet at det du gjorde var for å lage kvalme. Å lage mer drama enn hva det allerede var. For å ødelegge meg. Jeg vet du gjorde alt dette fordi du kjedet deg, og du ville bare se hvor fort flammene spredde seg. Jeg vet at du gjorde alt dette på bekostning av vennskapet vårt. Og jeg vet at du visste du ville miste meg. Du gjorde dette fordi jeg ikke kunne stole på deg.

    Men jeg sier takk. Tusen takk for at du gjorde det. For hvis ikke du hadde gjort det, hvem ville? Ingen. Jeg er glad for at du bestemte deg den kvelden for å prøve å ødelegge livet mitt. Jeg er så glad for at vennskapet vårt ikke var verdt mer enn litt sladder og drama for deg. Fordi vet du hva? Jeg er lykkelig, og jeg hadde ikke vært det uten deg og det du gjorde. Du trodde du ville gjøre ting vanskeligere for meg, og ødelegge meg - men du gjorde bare alt lettere. Jeg klarte endelig å ta et valg jeg ikke klarte før du prøvde å ødelegge. Du reddet meg.

    Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort i dag, eller hvor lang tid jeg hadde brukt på å ta denne avgjørelsen hvis det ikke hadde vært for deg og den store munnen din. Jeg hadde kanskje slitt fremdeles, og fremdeles sittet i dritten uten å vite hva jeg skulle gjort for å komme meg vekk. Men det slapp jeg. Jeg klarte å komme meg vekk på en så fin, og distré måte som overhode mulig takket være deg.

    Så jeg sier det igjen; Takk. Takk for at du hjalp meg ut av den verste perioden av livet mitt. Det du gjorde var nok ikke for å hjelpe meg, men det gjorde du. Jeg bare skjønte det ikke før i dag. Og du vet det nok ikke.

  • Publisert: 03.04.2017, 15:05
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • ROMANTISERING AV OVERVEKT

  • Publisert: 26.03.2017, 21:29
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg er lei av alt som heter «kropp». Jeg er drittlei av at alle tror at ingen tynne kan være syke eller misfornøyd med kroppen sin. Jeg er lei av at romantisering av tykke og overvektige mennesker. Når ble overvekt vakkert? Når ble en sykdom som kan ta livet av deg vakkert? Aldri. Jeg er drittlei av at det motsatte av «tynn» ikke er «tykk». Jeg er drittlei av å bli sett på som slem hvis jeg bruker ordet «tykk» når jeg beskriver en person, men jeg kan gjerne beskrive en person som «tynn». Det motsatte av «tynn» er «kraftig» eller «stor beinbygning».

    Jeg er drittlei av at tynne, vakre mennesker ikke kan legge ut bilder av seg selv i lite tøy uten å bli kalt oppmerksomhet syk. Jeg er drittlei av at tykke mennesker tror de kan si hva de vil til de som er tynne. Hvorfor er det alltid det «tykke» mennesket som er offeret, og det «tynne» som er slem? Hvorfor er det slik at man automatisk har ingenting å si dersom man er tynn, men hvis du er kraftig kan du si alt i verden?

    Hvorfor er det greit for en overvektig person å kalle meg skjellet? Hvorfor kan vedkommende be meg spise mer, og gjerne dobbelt så mye og tre ekstra kakestykker fordi «jeg trenger de ekstra kaloriene»? Hvorfor kan de ta hånden rundt armen min og si «Shit, du er tynn as!» Hvorfor kan de det? Men hvis jeg gjør det motsatte, da blir jeg sett på som en mobber..? Hvorfor kan ikke jeg be deg spise mindre? Hvorfor kan ikke jeg si at du må spise mer salat? Hvorfor kan ikke jeg ta armene rundt deg å si at jeg ikke når rundt? Hvorfor kan ikke jeg kalle deg tjukk, når du kaller meg skjelett?

    Jeg har aldri hørt noen klage, bli sint, lei seg eller kalt det mobbing dersom en tykk person har sagt noe slikt som «du kan jo bare spise hva som helst, du har jo godt av det.» Jeg har aldri turt å si ifra når noen har tatt hånden rundt håndleddet mitt og kalt meg tynn. Kanskje fordi jeg trodde det var et kompliment. Eller at jeg i hvert fall måtte ta det som det, eller så var jeg utakknemlig. For meg, så er det ikke et kompliment å bli kalt tynn mens noen har hånden rundt håndleddet mitt. Jeg ser på meg selv som et beinrangel da. Kanskje jeg burde legge på meg? Men det er best å ikke si noe.

    Jeg har ikke godt av flere kakestykker bare fordi jeg veier 10 kilo mindre enn deg. Jeg har ikke godt av de ekstra kaloriene. Det er fortsatt enormt mye sukker, fett, karbohydrater som kroppen min ikke trenger, og dermed ikke er sunt for meg. Jeg trenger ikke noe mer enn deg bare fordi jeg er tynnere.

    Jeg er drittlei av romantisering av overvekt. Jeg er lei av at folk bruker ordet «kroppspress» eller sier at alle er like vakre uansett hvordan man ser ut, som en unnskyldning til å ikke slanke seg, spise sunt og leve normalt. Når ble det fint å være overvektig, og ha en usunn kropp? Når ble det vakkert å ha sykdommer som kan ødelegge både helsen og livssituasjonen din? Når ble det sterkt av et menneske å ikke klare å gå opp trapper? Du kan ikke sitte og si at du er glad i kroppen din, når kroppen din ikke fungerer som den skal. Å være overvektig er ingen unnskyldning. Hvorfor skal man sitte å heie frem dette? Hvorfor er dette noe å være stolt av?

    Jeg sier ikke alle skal se ut som Barbie-dukker og veie 50 kilo ? langt ifra. Men å ha en normalkroppsvekt er vakkert. Å være overvektig er ikke vakkert uansett hvor mye du vrir og vender på det. Det er en sykdom, og sykdommer bør aldri romantiseres eller heies frem. Ta vare på kroppen din, og ikke la den forfalle og bli syk.

  • Publisert: 26.03.2017, 21:29
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Jeg vil se film om 22.juli angrepet

  • Publisert: 22.03.2017, 22:09
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Dette kommer nok til å provosere mange - men prøv å se ting fra forskjellige perspektiv. Det er ikke vits å angripe meg som person fordi jeg har en annen tankegang enn deg.

    Jeg ser det har vært snakk om skuespillere som har takket nei til rollen som Anders B. Breivik. Det er sikkert en tøff rolle å spille, og det er forståelig at det er mange som ikke ønsker å spille Norges største terrorist. Jeg forstår også at det er fortsatt veldig tidlig. Det er snart 6 år siden, men kjennes fortsatt ut som det var igår det skjedde. Sikkert spesielt for de som var igjennom det, og de som mistet noen. Det angrepet har gjort noe med veldig mange, og Norge i seg selv. Dette angrepet er en del av Norges historie, og en del av verdens historien. Anders er fortsatt veldig mye i mediene, både i aviser og på TV. Jeg forstår at å se ansiktet hans gang på gang må være vanskelig for de pårørende.

    Jeg er ikke berørt av dette angrepet. Jeg mistet ingen kjente, og jeg var der heller ikke selv og opplevde det. Jeg bare så det på TV, hørte om det på nyhetene og snakket om det med venner. Den eneste måten jeg ble påvirket av dette var fordi dette skjedde i mitt land. Og mitt trygge, lille land føltes ikke så trygt lenger. Det var veldig vanskelig for meg å forstå alvoret i førsten, men etterhvert forstod jeg mer og mer. Jeg syns det var ufattelig trist. Jeg ble sint. Hvordan kan dette være eneste måten å uttrykke hva du mener på? Det burde finnes andre måter enn å angripe en hel øy full av ungdommer og sprenge et bygg i Oslo.

    Det er nettopp derfor jeg vil ha en film. Vi har filmer som for eksempel "The Boy in the Striped Pysjamas". Selv om kanskje historien ikke er helt sann, så er jo handlingen ekte. Det skjedde jo faktisk. Jødene var fanget i en leir, og ble gasset ihjel. Hvorfor kan vi lage en film om det uten problemer? Jeg vil påstå at Hitler var en verre person enn det Anders Breivik var. Hitler startet en verdenskrig og ville utrydde et helt folkeslag. Jeg skal ikke si noe på at det Anders gjorde var ingenting i forhold, men jeg vil fortsatt påstå at Hitler var verre og farligere.

    Det er kanskje fremdeles veldig tidlig for en film. Men jeg ønsker at dette er noe som kan kunne bli lagd, og en god skuespiller takker rollen som Anders Breivik. Jeg ønsker ikke en film fordi jeg mener at Anders fortjener mer oppmerksomhet, eller noe i det hele tatt. Men dette er historie. Jeg tror ikke det er sunt å bare glemme alt. Jeg tror at dette er noe vi må huske, uansett hvor tungt det er.

    Jeg tror at filmen hadde vært interessant. Ingen mennesker er like, og dette er jo et bevis på det. En film hvor vi kan se hele prosessen. Helt fra begynnelsen, planleggingen av alt. Hva fikk han til å tenke seg frem til dette? Angrepet. Redde ungdommer som frykter livet sitt. Og etterforskningen. Hvorfor ringte han politiet selv? Hvorfor rømte han ikke? Hvordan er livet til de overlevende? Dette er selvsagt noe man kan lese om, men en film kunne vært oppsummerende. Jeg vil se den filmen. Jeg vil ikke bare lese om 22.juli, jeg vil se det med mine egne øyne. Prøve å forstå mer, og sette meg inn i øyeblikket. Kanskje ikke nå, men om noen år.

  • Publisert: 22.03.2017, 22:09
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • La russen gjøre som de vil

  • Publisert: 14.03.2017, 16:00
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg føler at russetiden har mistet konseptet sitt litt, og har blitt noe helt annet. Jeg føler ikke lenger russen feirer at de er ferdig med skolen, og at eksamen er bestått. Det føles ut som det eneste russen vil oppnå er å være store drittsekker som tror de kan gjøre hva de vil, og si hva de vil, bare fordi de er «russ». Akkurat som «russ» er en beskyttet tittel som gjør slik du er fredet mot alt, og kan herved gjøre hva du enn føler for.

    Det har vært en del oppstyr i media på grunn av en enkel sang. Jeg syns det er fint de trekker det frem, men jeg syns det er dumt de bare trekker frem en sang. Akkurat som det bare er en sang som har slike tekster. For det er det jo ikke. Omtrent alle russesangene inneholder tekst der jenter blir kalt horer, og veldig mye annet. Og bare det syns jeg er veldig ekstremt. Hvorfor skal vi jenter tolerere å bli kalt «hore» til enhver tid? Hvorfor skal det være kult? Og hvorfor skal det være greit at gutter kaller jenter for det? Hvorfor er VI horer og de kule hvis de ligger med mange? Akkurat det har ikke så stor betydning, men det er nedlatende å kalle jenter for det. Og det er ikke greit. «Hore» er ikke et morsomt ord. Man trenger ikke det ordet for å lage en bra og fengende sang, eller for å ha det gøy.


    Jeg er medlem i en gruppe der det ble diskutert den ene sangen der de sang om 13-åringer. Ikke bare er det helt på trynet å synge om seksuell omgang med en 13-åring når du selv er 18-20 år, men det som ble sagt var at «det er ikke noe stress, la russen ha det gøy.» eller «de er russ, hvorfor er det så farlig?» Nei, hadde det vært farlig dersom en vanlig gutt på 19 år sang det? Hvorfor er du beskyttet fra sånne ting når du er russ? Hvorfor kan du gjøre hva faen du vil BARE fordi du er russ? Så det vil si det sekundet du får på deg russebuksa, så kan du gjøre hva du vil. Kalle jenter for horer, ha seksuell omgang med 13-åringer, voldta, sloss, ødelegge ting ? det er helt okei, så lenge du er russ.

    Sangen ble endret, så nå synger de om 17-åringer i stedet for. Så vidt jeg vet. Det var så sinnssykt mange som reagerte negativt på at de endret sangen. «Det er jo bare en sang». Ja, det er greit nok at det bare er en sang. Men hva slags budskap sender det? Det sender jo åpenbart at det er helt greit å ha seksuell omgang med en 13-åringer uansett hvordan du vrir og vender på det.

    Jeg var russ for to år siden. Og selv om det var veldig morsomt, så syns jeg hele konseptet har blitt snudd veldig opp ned. Verken jeg eller min gjeng var i nærheten av så idioter som de man leser om. Men det er skammelig at en morsom feiring skal bli snudd til noe skummelt, ekkelt og skamfullt. Fordi det er jo gøy å være russ, og man er det jo trossalt bare en gang.

  • Publisert: 14.03.2017, 16:00
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • Definert av dårlige handlinger

  • Publisert: 14.03.2017, 08:29
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er dumt at man kan blir definert av valg man har tatt. Kanskje dumme valg man angrer seg over, eller valg man tok for lenge, lenge siden ? som egentlig ikke har noen betydning i dag. Det er dumt å se at andre mennesker definerer et annet ved å høre på hva andre syns om dem, og aldri rekke å bli kjent med vedkommende før de dømmer. Det finnes så altfor mange av dem, som bare forhåndsdømmer av hva de har hørt av andre, og nekter å høre på hva som faktisk er sant og hva som er hele historien.

    Du kan ikke vite bakgrunnen for hvorfor et annet menneske tok et valg han eller hun gjorde. Du kan ikke dømme utfra det bare fordi er uenig. Kanskje det var den eneste muligheten vedkommende hadde. Eller kanskje det var den eneste muligheten som skulle til for at en skulle bli lykkelig igjen. Det var det som skulle til for å bli kvitt all den dårlige stemningen rundt seg selv, og endelig føle at man kan leve litt igjen.



    Det er mange valg jeg har tatt som andre har vært uenige i, men det var vært nødvendig for at jeg skulle bli glad, og leve videre. Jeg kan ikke bare stoppe opp midt i livet, og føle at jeg ikke kommer noen vei. Det er ikke å leve, det er å sette livet på vent. Og det har jeg ikke tid til, og det har jeg heller ikke lyst til. Jeg vil ikke ha giftig luft rundt meg ? og mennesker som gjør meg vondt. Jeg orker ikke å stå opp hver dag og vite at det er en person som hater meg for valgene jeg tar og handlingene jeg gjør. Det er derfor man bare må kutte ut alt sammen, og finne lykken igjen, og finne på noe nytt. Bli glad på nytt. Ikke være glad på ubestemt tid, og aldri vite når neste slag blir. Det blir som å leve i frykt, og alltid føle at man må beskytte seg selv. Det er ikke godt.

    Jeg ser stadig vekk andre mennesker dra opp ting som skjedde for mange år siden den dag i dag, bare for å ha et argument. Det er ikke et argument. Du kan ikke fortsette å stå på den ene tingen den personen gjorde, som skjedde for flere år og fortelle verden at den personen er en dårlig person fordi det ble gjort en dårlig holdning. Hva er det du forteller de rundt deg? Det viser kun at du bærer nag og ikke klarer å komme deg over ting.

    Hvis en person du er glad i har blitt såret for lenge siden, legg det bak deg. For det har sannsynligvis den person gjort, og vil bare glemme hele greia. Men du fortsetter å dra det opp og legge vekt på det dårlige som ble gjort. Hva med alt det gode? Hvorfor skal du trykke ned alt det positive for å legge vekt på en negativ ting? Hva får du ut av det? Ingenting.

  • Publisert: 14.03.2017, 08:29
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • JEG SAVNER DEG NOEN GANGER

  • Publisert: 13.03.2017, 11:42
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg savner deg. Ikke på den måten at jeg ikke klarer å sove om nettene, eller at jeg går konstant rundt og tenker på deg. Men jeg savner deg, og jeg savner det vi hadde. Jeg savner alle de morsomme stundene vi hadde sammen, og alt det morsomme vi fant på. Jeg savner alle hemmelighetene vi delte, og at vi hadde vårt eget språk og tankegang ingen andre forstod. Jeg savner å ha deg når jeg trenger råd, eller hjelp til noe. Du var en så god støttespiller. Du forstod meg slik ingen andre gjorde. Jeg savner å bare være med deg noen ganger. Noen ganger når jeg opplever noe, savner jeg å ha deg rundt meg til å fortelle det til. Jeg savner å fortelle ting til deg. Det var så gøy å dele alt med deg.

    Og selv om vi ikke kjenner hverandre lenger, så setter jeg pris på vennskapet vi hadde. Du var søsteren jeg aldri fikk, og det var en periode vi var uadskillige. Jeg savner den tiden. Vi vokste fra hverandre, og fra å være nesten to helt like personer, så er vi helt ulik hverandre i dag. 

  • Publisert: 13.03.2017, 11:42
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • KJØTTETER VS VEGGIS

  • Publisert: 08.03.2017, 11:21
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • For noen år siden ble jeg kjent med en vegetarianer. Jeg hadde aldri kjent noen som var det før, og hele livsstilen virket for meg helt fjern, jeg hadde ingen kjennskap til det å være vegetarianer. Hvordan kunne du bli mett uten kjøtt? Så lite opplyst var jeg, men jeg var aldri ute etter å angripe livsstilen til vedkommende. Det var et valg hun hadde tatt, og jeg respekterte det og jeg syns det var gøy å høre om hva hun pleide å spise når andre spiste for eksempel grillpølser på stranda eller pinnekjøtt på julaften. Men jeg tenkte ikke noe mer over det enn at det var gøy å se den livsstilen rett foran meg, og i min omgangskrets.

    Litt senere forstod jeg mer hva det innebåret. Jeg har alltid visst at kjøtt har vært levende dyr, og de har naturligvis blitt drept på en eller annen måte. Naive meg har alltid tenkt at de har blitt drept humant og rettferdig. Senere forstod jeg at kjøttindustrien er fæl, og rett og slett skikkelig urettferdig ovenfor dyrene. Men jeg stoppet ikke å spise kjøtt. Men jeg begynte å tenke litt mer på det.

    Jeg begynte å se på videoer. Videoer som for eksempel PETA hadde lagt ut på Facebook, om hvor brutalt kyllinger blir kvernet levende og sauer blir flådd. Det var grusomt. Jeg begynte å følge PETA på Facebook, og det dukket stadig vekk flere slike videoer i feeden min hver gang jeg scrollet nedover Facebook. Jeg så på alle sammen. Jeg gråt. Også glemte jeg det.

    Grunnen til jeg ikke tok det så inn på meg var fordi jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg har alltid vært glad i dyr, og veldig imot dyremishandling. Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe til. Jeg måtte ha kjøtt. Jeg meldte meg inn i grupper på Facebook som «Veggispreik» og «Veganpreik», for å lese litt om flere personer med en slik livsstil. Jeg ble bare enda mer umotivert hver gang jeg leste om oppskrifter og hva de spiste.

    Jeg er kjøtteter. Og det har jeg vært hele livet mitt. Det er ikke et valg jeg har tatt selv, men det har på en måte vært en selvfølge. Mamma og pappa har gitt meg kjøtt som en del av kosten, og jeg har alltid spist det for å bli mett. Som sagt, jeg ble ikke særlig godt informert angående kjøttbransjen før jeg var 17 år gammel, og hadde allerede levd hele livet uten å gå en dag uten kjøtt.

    Det er ikke fordi jeg er avhengig av kjøtt, og liker det så utrolig godt. Men det er fordi jeg ikke liker annen mat. Jeg spiser sjeldent grønnsaker og frukt. Linser, bønner, nøtter, frø og slike ting har vært helt fremmed for meg når det gjelder mat. Helt siden jeg var liten har jeg hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg tror både moren min og faren min har slitt med å få meg til å spise, fordi jeg liker nesten ingenting. Det har vokst litt, men jeg er fremdeles ekstremt kresen på mat og nye smaker. Jeg har alltid fått servert det samme, og det er ikke ofte vi prøver nye matretter i frykt for at jeg kanskje ikke kan spise det på grunn av at jeg ikke liker det. Dette er selvsagt både noe jeg og foreldrene mine kunne vært flinkere til da jeg var yngre, men nå har det blitt slik.

    Jeg er nå voksen, og jeg vet hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Jeg tror jeg aldri kommer til å like ting jeg ikke kan fordra. Og med tanke på hvor sta jeg er, og hvor mye jeg hater nye smaker, så kommer lysten heller aldri til å være der. Dette er noe jeg er helt innstilt på fordi mat for meg er veldig komplisert, og det kommer det alltid til å være.

    Hver gang jeg ser en ny video på Facebook om dyr, slakting og mishandling, så fortrenger jeg det. Jeg glemmer det med en gang etter jeg har sett den. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre dersom det går i hodet på meg at kjøtt en dag kan bli uaktuelt i mitt kosthold. Det er ikke det at jeg er redd for å sulte, for det kommer jeg aldri til å gjøre, men jeg er redd for at forholdet mitt til mat skal bli enda mer vanskelig enn hva det er i dag. Hvis jeg må spise noe jeg ikke liker, blir jeg lei og umotivert.

    For meg er det helt uaktuelt å gå fra å være 100% kjøtteter til å bli vegetarianer. Jeg vil, men jeg kommer ikke til å klare det. Jeg tenker også på min egen helse og psykiske helse, og jeg vet at det ikke hadde gått, uansett hva folk sier. Jeg kjenner kroppen min best av alle, og ingen kan si til meg at jeg tar feil angående dette her.

    Jeg har snakket med folk angående å kutte ut kjøtt, og jeg har fått lik reaksjon fra alle. «Du? Hva skal du spise da?» Nei, nettopp ? jeg aner faktisk ikke.  De prøver ikke å ødelegge for meg og min ville fantasi, de er bare realistiske, og jeg syns det bare er bra at folk kan si hva de mener uten å gi meg «falsk motivasjon».

    Det jeg vil derimot er å prøve diverse veganske burgere som de for eksempel selger på Deli De Luca og MAX. Dette kommer ikke til å utgjøre en stor forskjell, men det viser i hvert fall at jeg bryr meg, og jeg er villig til å bidra med i hvert fall noe så lite. Rema 1000 lanserte for ikke så lenge siden et nytt merke som heter «Meatish», og det har jeg bestemt meg for å gi en sjanse. Hvis jeg liker det, er det jo fantastisk og jeg kommer til å kjøpe det igjen. Hvis ikke, så har jeg i hvert fall prøvd og ingen kan si noe på det lenger.

    Jeg vet at jeg har blitt kalt egoistisk, bortskjemt, barnslig og dobbeltmoralsk på grunn av dette. Det fordi jeg sier at jeg er glad i dyr, men likevel spiser dem. Og at jeg ikke er en gang villig til å prøve, men tro meg; jeg har prøvd hele livet mitt å like grønnsaker, frukt og få det til å bli en daglig del av kosten min, men jeg klarer det ikke.

    Jeg hadde definitivt gjort det dersom jeg hadde hatt et bredere utvalg mat jeg spiste og hadde klart det. Jeg er faktisk ikke så glad i burger og biff at jeg ville latt det overstyre alt.

  • Publisert: 08.03.2017, 11:21
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 3 kommentarer
  • FLYTTE FOR MEG SELV?

  • Publisert: 02.03.2017, 11:56
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg hører støtt og stadig flere 15 åringer som snakker om hvor mye de gleder seg til å flytte hjemme ifra, og så fort alle fyller 18 år så står de på egne bein i egen leilighet eller i en sliten hybel - hva enn du nå foretrekker. Jeg tror jeg må være den eneste 21-åringen som trives hjemme hos mamma og hos pappa, og har ingen plan om å flytte ut i nærmeste fremtid. Og så lenge verken mor eller far har noe imot at jeg bor hjemme, så kommer jeg til å bli hjemme en god stund til - og det har de heller ikke. Både de og jeg har vel våres fordel at de ikke bor sammen, så jeg bor der uansett ikke hver eneste dag hele året heller. Men, det er en annen sak.



    Jeg har også drømt om å flytte hjemme ifra. Jeg tenker hvor befriende det må være med sitt eget hjem, hvor du bestemmer alt. Jeg har også drømt om hvordan jeg vil at drømmehuset mitt skal se ut, hvilke møbler som er optimale for meg og hvilke farger jeg vil ha på veggene. Men der stopper det. Jeg har aldri fysisk gått inn på finn.no for å se etter en leilighet jeg kan flytte til så fort som mulig fordi jeg er lei av å bo hjemme, tvert imot. Jeg føler at jeg ikke er helt klar til å forlate redet. Jeg klarer meg fint på egenhånd, jeg klarer å lage mat, vaske klær og gjøre annet husarbeid, men jeg vil ikke hive meg uti noe som ikke er trygt. Å flytte ut nå som jeg bare er 21 år, jeg skal begynne på skolen igjen om et halvt år, og kanskje studere mer etter det, så ville det vært dumt og ikke stabilt økonomisk. Jeg er fortsatt ung, og jeg vil ikke bruke alle sparepengene mine og den lille inntekten jeg har til å betale ned på leilighet som for meg blir det samme som å kaste penger ut av vinduet. Jeg vil bruke pengene mine på å reise, opplevelser, ting til meg selv - og ikke minst, SPARING. Jeg vil spare pengene mine til den dagen jeg er klar til å flytte ut, og kjøpe mitt eget. 

    Heldigvis står jeg ikke alene. Både jeg og kjæresten min har samme oppfatning av denne situasjonen, og vi har like planer angående det hele med å flytte ut hjemme ifra. Og det er betryggende at vi er to om det, og ikke bare én person - fordi det ville vært helt håpløst. Vi har heldigvis en plan, og jeg tror at den planen kommer til å gå veldig fint, og vi kommer til å få en trygg og fin start på "voksenlivet". Enn så lenge så bor jeg fortsatt hjemme, og har ingen hast med å komme meg ut.

  • Publisert: 02.03.2017, 11:56
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 13 kommentarer
  • DET ER SANT DET DU SIER

  • Publisert: 03.02.2017, 14:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det behøver ikke være en svindyr psykolog, kjendiser du garantert aldri kommer til å møte eller venninner du helst vil skjerme sannheten fra. Noen ganger er den personen du behøver å prate med rett rundt hjørnet, og har vært der hele tiden. Det har bare aldri falt seg inn at akkurat den personen var den du trengte. For meg så hjalp det å prate med en person jeg aldri skulle trodd jeg skulle prate med om slike ting, eller åpne meg på den måten og å kunne være såpass ærlig. Det føltes fint. Han er verken en psykolog eller en god venn av meg - men han er i livet mitt, og jeg følte meg plutselig ikke så alene lenger med meninger jeg har hatt, og fremdeles har. Han fikk meg til å forstå at jeg ikke er alene om det jeg føler, og det føles fint å ha en  person som sitter rett ved siden av meg til å fortelle meg det. Det var deilig å høre ordene komme ut fra han, og ikke meg.

    Jeg tror jeg alltid har vært annerledes. Ikke i den forstand at jeg har skilt meg ut veldig i klesveien, eller at jeg alltid har trekt meg tilbake. Men på måten jeg tenker på. Jeg kan ikke sette noe ord på hvordan andre tenker, men jeg kan prøve å forstå dem. Man ser mennesker helt forskjellig, og jeg har alltid sett mennesker på en helt annen måte enn hva alle andre har gjort. Når jeg har sett at en ellers slem "badboy" har vært snill, så ser jeg et godt menneske, og jeg legger ikke vekt på alt det dumme han har gjort. Jeg syns synd på ham. Folk har galt meg gal og bare veldig dum når jeg har hatt dårlig samvittighet for mennesker som man egentlig ikke burde hatt det ovenfor. Men jeg vet at det jeg tenker er riktig. Det er synd på vedkommende, og jeg vet at magefølelsen min er riktig.



    Han fortalte meg at de du minst venter det, det er de som vil såre deg. Og det er sant. Jeg har blitt såret, baksnakket og holdt utenfor av så mange nære mennesker i livet mitt, og det har knekt meg fullstendig. Men disse menneskene er også mest redd for å vise sitt sanne jeg, og derfor legger de alltid skylden over på noen andre, eller i mitt tilfelle, skylden over på meg. Jeg har tatt imot så mye jeg ikke fortjente, men jeg har også stått opp for meg selv, og jeg har ikke vært redd for å gjøre meg selv til latter eller sette meg selv i dårlig lys hvis det er nødvendig. Jeg er bare et menneske, og jeg vet selv at alle mennesker gjør feil - jeg gjør også feil, og jeg kommer aldri til å slutte å gjøre feil så lenge jeg lever. 

    Det er de menneskene som setter seg selv i et forferdelig godt lys hele tiden, som gjør andre mennesker vondt. Vi vet det ikke, fordi de alltid har lagt skylden over på noen andre eller selve offeret. Det er urettferdig, men sånn er det. Jeg har alltid sett disse menneskene tvers igjennom. Jeg har alltid fått et magefølelse når andre har snakket om hvor godt et annet menneske er, så har jeg alltid vist at det er for godt til å være sant. Ikke fordi jeg er negativ, men fordi jeg føler det, og jeg ser det på vedkommende. Og vet du hva? Det har alltid stemt. Jeg har alltid hatt riktig. Det er kanskje ikke det beste området å ha riktig på, eller noe morsomt å føle man har rett i denne sammenhengen, men det har hjulpet meg og veldig mange andre tenke over ting mer enn én gang. 

  • Publisert: 03.02.2017, 14:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • MY THOUGHTS CAN'T KILL ME

  • Publisert: 24.11.2016, 21:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger


  • Den perioden jeg tenkte mye på døden begynner å gå over. Jeg var ikke klar over det selv før jeg minte meg selv på det. "Stine, du tenker jo ikke så mye på døden lenger.." Den stemmen gjorde meg ikke noe vondt, den minte meg ikke på det slik at tankene begynte å tenke på det igjen. Jeg ble glad. Jeg kom på at nå tenker jeg på andre ting. Klær, kanskje. Hva jeg skal ha på meg i morgen, eller hva jeg ønsker jeg til jul. Hvor jeg vil reise, eller nye negler. Selv om dette bare er overfladiske ting, så hjelper det meg veldig. Jeg har endelig akseptert at døden kommer. Eller, ikke helt. Men jeg har akseptert det slik at jeg ikke behøver å tenke på det. Ihvertfall nesten. Det går bedre om nettene nå. Det er godt å endelig få sove i fred.

  • Publisert: 24.11.2016, 21:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 5 kommentarer
  • DET VAR ALDRI MIN FEIL

  • Publisert: 01.11.2016, 17:28
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg vet det aldri var min feil. Hvordan kan det være min feil? Jeg gjorde ikke noe galt.

    Det var ikke min feil når du var så sjalu at du tvang meg til å slette alle guttene jeg hadde på Snapchat og fulgte på Instagram. Til og med Harry Styles var et problem. Det var ikke jeg som var gal når du fysisk ba meg gå inn på Facebookprofilen til andre og be meg "unlike" bilder jeg tidligere hadde likt. 

    Hvorfor var det min feil at jeg hadde en stebror? Du tvang meg til å holde meg borte fra han når han endelig var hjemme på ferie. Han var stebroren min, men du så på han som en konkurrent. Du så på han som en person jeg kunne gjøre seksuelle ting med og bli tiltrukket av. Stebroren min, altså. Siden jeg var 8 år har han ikke vært noe annet enn det. Hvorfor var det min feil at du hadde slike syke vrangforestillinger oppe i hodet ditt? Hvorfor skulle det gå utover meg og min familienærhet?

    Hvordan kan du kalle det min feil at klassen min bestod av bare gutter, pluss to andre jenter? Var det min feil fordi jeg valgte feil utdanning? Var det min feil fordi jeg ikke valgte å gå "Helse og Sosial", den linja med flest jenter? Du likte ikke at jeg dro på skolen. Du trodde jeg dro på skolen for å flørte og søke kontakt hos guttene i klassen min. Jeg gikk ikke på skolen for å lære og bli noe. Du holdt meg hjemme noen dager, du gjorde meg syk og du gjorde meg lei meg rett før jeg skulle på skolen, som endte i at jeg mistet noen dager. På grunn av deg. Det likte du sikkert, da slapp jeg å være med de andre guttene i klassen. 



    Og hvordan kan det være min feil at jeg fikk en mulighet for livet til å reise bort og jobbe i utlandet. Du kalte meg falsk, slem og egoistisk fordi jeg valgte å dra. Du overtalte meg å ikke, men hadde jeg hørt på deg hadde livet mitt sett helt annerledes ut enn hva det gjør idag. Negativt. 

    Hva er det som gjør meg til den gale av oss, når du truet med å sette ut falske rykter om meg, ringe og anmelde meg til politiet for tøv du hadde funnet opp og kontakte min far fordi du var redd for å miste meg, bare for at jeg ikke skulle forlate deg. Du gjorde meg ikke annet enn vondt. 

    Du påstod at alt var min feil, at det var jeg som var kilden til alle feilene du gjorde og de gale tankene oppe i hodet ditt. Det var alltid min feil. Du så bare de vrangforestilte tankene dine, og du vridde om på alt jeg gjorde og sa, du gjorde meg til en dårlig person oppe i hodet ditt. Du gjorde deg selv til en hersker i mitt liv. Du trodde du kunne kontrollere meg, og at jeg skulle droppe alt jeg noen gang stod for og mente bare for å gjøre deg glad.

    Jeg visste hele tiden at det aldri var noe galt med meg. Jeg visste hva jeg hadde gjort riktig, Og nå har jeg endelig fått en bekreftelse på at det aldri var min feil, uansett hvor mye du prøvde å vri det over på meg. Du har begått den samme feilen to ganger.

  • Publisert: 01.11.2016, 17:28
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • HERSETEKNIKKER

  • Publisert: 31.10.2016, 17:24
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Har du noen gang vært i en ganske heftig og / eller saklig diskusjon, der dere har kommet med påstander dere selv tror er riktig, drøftet og kommet med punkter, men aldri blitt helt enig? Har du noen gang hatt den diskusjonen som aldri har kommet til et ende, jeg skal ikke si hvem som har rett fordi det må tredjemann dømme, men den du diskuterer med begynner å bli usaklig og komme med herseteknikker? 

    Som "kjære deg" eller "jenta mi" eller "vennen", og til og med kyssefjes og hjerter bak sarkastiske ord og setninger. Finnes  det noe verre egentlig? Jeg hater det. Jeg kan faktisk ikke fordra de som gjør det, så åpenlyst over at de er så sint over at de ikke klarer å fortsette eller fullføre diskusjonen, så sinte over de ikke klarer å forklare hvorfor DE har rett, så må de komme med "Du har vell rett da vennen :*"  eller "Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener, jenta mi <3". Jeg blir flyforbanna. KAN DU IKKE BARE DISKUTERE FERDIG, og saklig?

    Det viser kun hvor lite voksen vedkommende er, og etter første setning med herseteknikk, så har du faktisk vunnet. Du vant, selv om du sier at elefanter er rosa og himmelen er grønn, du vant.

  • Publisert: 31.10.2016, 17:24
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • TANKENE MINE NÅR BUNNEN

  • Publisert: 24.10.2016, 19:16
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg ligger lys våken hver eneste natt. Jeg klarer ikke å lukke øynene, jeg klarer ikke å sovne. Jeg sover på dagen fordi jeg ikke får sove på kvelden lenger. Det er deilig, og jeg får slappet av. Jeg får ikke det på kvelden, det er da alle tankene dukker opp oppi hodet mitt mens jeg prøver å slappe av, prøver å ikke tenke på noe, prøver å lukke øynene. Så fort tankegangen min vender til noe negativt prøver jeg å tenke positivt, men det ligger der ? Jeg ser det fortsatt, og tenker på det uansett hvor lite jeg har lyst. Jeg ligger i sengen og ser meg rundt i rommet, opp i taket, ut av vinduet. Det er helt stille, og jeg hater det. Jeg tenker tanker ingen forstår hvorfor jeg tenker. «Kan du ikke bare tenke på noe annet?» Nei, det går faktisk ikke. Jeg har gjort meg selv gal av alt som foregår oppe i hodet mitt, og jeg har ikke lenger kontroll over hva som blir spilt av. Jeg blir kvalm, jeg føler meg uvel. Jeg klarer ikke tanken på det, men likevel er det det eneste jeg klarer å tenke på. Jeg klarer ikke å få det ut av hodet.

    Jeg har aldri tenkt så mye på døden som det jeg gjør i dag. Jeg har heller aldri bekymret meg for den. Jeg visste jo at en dag kommer det til å skje, men nå klarer jeg ikke å se på det som en selvfølge i livet lenger. Jeg har alltid vært redd for å miste mine nærmeste, jeg har nesten gjort det og den «nesten-opplevelsen» har brent noe i meg for alltid. Det er en forferdelig følelse. Tanken på at alt rundt meg, og alle menneskene rundt meg, selv om det er noen jeg er glad i eller noen jeg ikke kjenner. Tanken på at en dag kommer jeg til å råtne i jorda og bli det selv. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig av det. Jeg skjønner det ikke.

    Jeg har begynt å tenke en del om hva som skjer etter vi er død. Jeg har sett noen TV-serier i det siste som gjorde meg mer oppmerksom og mer interessert i det, og jeg hadde for ikke så lenge siden en drøm om det. Det var ekkelt, og sånn jeg opplevde døden i drømmen min likte jeg ikke. Det ble svart, og det er det jeg frykter aller mest. Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror heller ikke på at Gud ikke eksisterer. Fordi vi vet det ikke, derfor velger jeg ikke å legge meg på en side og tro at den er rett. Det som skremmer meg mest med døden er at den er ukjent. Ingen vet hva som vil skje. Du kan tro og håpe så mye du vil, men du vet ikke. Og du kommer heller aldri å få vite det. Da er det for seint.

    Ingen kan fortelle meg det jeg lurer på om døden, ingen kan fortelle meg at det kommer til å gå bra eller det ikke er skummelt. Jeg tenker på dette hver eneste dag, og jeg klarer ikke å få meg selv til å slutte. Jeg skader meg selv psykisk med disse tankene. Jeg gråter meg selv i søvn fordi jeg tenker på det, og jeg kommer aldri til å få det svaret jeg vil ha. Jeg er så redd. Jeg har aldri vært så redd før.

  • Publisert: 24.10.2016, 19:16
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • TAKK

  • Publisert: 18.10.2016, 23:13
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Takk for at du er den du er.

    Takk for at du alltid tar en hånd rundt skulderen min og presser meg inntil deg. Takk for at du alltid gir meg et smil, selv når du stresser eller er lei deg. Takk for at du alltid er så blid, selv på de verste dagene. Takk for at du alltid stopper opp og hjelper meg, svarer på mine spørsmål selv om du egentlig ikke har tid. Takk for at du tar deg tid til meg.

    Takk for at du støtter meg. Takk for at du stiller opp for meg. Takk for at du forstår meg. Takk for at du hører på meg. Takk for at du forstår frustrasjonen min, og hvordan jeg har det, at du tilbyr meg støtte og råd. Takk for at du forstår min side av saken, og vet at alle ikke tenker likt. Takk for at du alltid tilbyr meg noe, kjærlighet, varme klemmer, råd, lærdom og forståelse. 



    Jeg er så glad for at jeg møtte deg, og at jeg har deg rundt meg. Jeg er så takknemlig for at jeg har deg så nærme, at jeg vet jeg alltid kan stille deg spørsmål om jeg trenger hjelp, eller om råd dersom jeg trenger det. Jeg vet at du alltid stiller opp. Og selv de minste små tingene du gjør, de utgjør en stor ting. Du vet ikke selv hvor stor støttespiller og en god venn du er for meg og mange andre. Det du gjør er fantastisk, og jeg er så glad for at jeg møtte deg og ble kjent med deg. 

  • Publisert: 18.10.2016, 23:13
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 5 kommentarer
  • BLIKKET DU GA MEG

  • Publisert: 18.10.2016, 15:44
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg føler meg fin i dag. Jeg setter meg ned og føler meg bra, det er en fantastisk følelse. Håret er bustete og casual, akkurat som jeg elsker det. Jeg føler meg som meg selv, og jeg føler meg komfortabel. Klærne er ikke stramme, de er løse og sitter bra på meg. Jeg må ikke holde inn magen, jeg kan bare sitte helt rolig og helt komfortabelt. Sminken min var bra i dag, de små røde urenhetene på kinnet mitt syns litt igjennom laget med sminke, men det gjør meg ingenting. Jeg føler meg fin uansett. Neglelakken har flakket av. Det gjør meg ingenting. Jakken henger nedover skulderen min, den er litt for stor.

    Jeg føler meg så fantastisk og så bra, helt til jeg ser deg. Du gir meg det samme blikket du gjorde for ett år siden. Du ser på meg som den samme personen du gjorde før. Du har ikke glemt noen ting, du har ikke lagt noen ting bak deg. Jeg er fremdeles for deg den samme jenta som satt og gråt over alle kommentarene du slang etter meg. De kommentarene som du «hvisket» høyt til venninna di rett foran ansiktet mitt slik at jeg skulle høre det. Du brukte ikke noen navn, men det var så åpenbart det var meg du snakket om. Når jeg var den eneste norske, blonde jenta i klassen, så brukte du «nordmann» eller «norske jenter» som et skjellsord. Når jeg var den eneste blonde jenta i klassen som måtte tegne øyenbrynene mine selv fordi jeg har ikke mørke nok hår til at det blir «fint», så var det galt. Når jeg kom på skolen med baggy klær og usminket ansikt, kom du i ansiktet på meg og sa hvor stygg jeg var. Du hadde ingen sperrer, du sa bare alt du mente der og da. Du brydde deg ikke om at jeg ble lei meg. Du brydde deg ikke om at jeg måtte hoppe over timer fordi jeg satt og gråt ute i gangen i stedet for. Du brydde deg ikke. Du ville gjøre meg lei meg, og du klarte det. Fordi du prøvde så jævla hardt at til slutt så klarte jeg ikke mer. Jeg var sterk lenge og tok imot kommentarene dine med et smil, men du ga deg jo aldri. Du klarte til slutt å knekke meg når du fant mine svake sider.



    Så nå sitter jeg her, og ser at du kommer. Jeg har ikke snakket med deg på et år, og heller ikke sett deg siden. Du gir meg fortsatt det blikket du ga meg når du kastet de stygge kommentarene etter meg. Du ga meg det overlegne smilet du gjorde den gangen også, når du så åpenlyst sa at du var så mye bedre og penere enn meg.

    Jeg følte meg så fin og bra i dag. Men når du kom inn døra og ga meg det samme blikket du gjorde for et år siden, følte jeg den samme smerten jeg gjorde den gangen også. Jeg så på hele blikket ditt hva du tenkte når du så meg. Hva du tenkte når du så ansiktet mitt, håret mitt, klærne mine. Alt. Jeg visste hva du tenkte.

  • Publisert: 18.10.2016, 15:44
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • OFFER

  • Publisert: 29.09.2016, 16:25
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Nei, jeg er ikke et offer.

    Nei, jeg er ikke et offer fordi jeg har blitt mobbet før.

    Nei, jeg er ikke et offer fordi jeg ofte står bak lyset.

    Nei, jeg er ikke et offer fordi jeg ikke er utadvendt.

    Nei, jeg er ikke et offer fordi en gutt truet meg med å spre falske rykter om meg dersom jeg ikke gjorde som han sa.

    Nei, jeg er ikke et offer fordi jeg er jente.

    Nei, jeg er ikke et offer.

    Jeg er ikke et offer. Jeg står hver eneste dag på mine egne ben og tar mine egne avgjørelser. Jeg trenger ingen å passe på meg, eller stå opp for meg fordi jeg ikke klarer det selv. Jeg har behov for mennesker rundt meg og jeg har behov for å ha støtte jeg også, men jeg er likevel selvstendig nok til å klare meg fint på egenhånd.

    Jeg sitter ikke og gråter mens jeg syns synd på meg selv. Jeg gråter jeg også, men det er fordi jeg er et menneske. Jeg gråter fordi jeg har følelser og fordi at jeg bryr meg. Jeg gråter mye, men jeg syns det er deilig å slippe det ut og ikke holde det inne. Slapp av, jeg trenger ikke et lommetørke av enhver person rundt meg, jeg trenger bare å slippe det ut. 

    Jeg syns aldri synd på meg selv. Føler jeg meg urettferdig behandlet så står jeg opp for det, og gjør noe med det - jeg klager ikke til noen og legger ansvaret over noen andre, fordi gjett hva? Ingen andre kan ta ansvar for hvordan jeg føler meg behandlet. Det er en urett jeg selv må ta ansvar for å rette opp i. 

    Jeg har gjort feil, faktisk - så har jeg gjort mange feil. Jeg har både gjort veldig store feil og mange små feil. Det gjør ikke meg til en dårlig person. Det gjør meg til et menneske, fordi vi mennesker gjør feil. Alle gjør feil. Så lenge jeg vet selv at en feil er begått og jeg har tatt ansvar for det, så trenger ingen å sitte flere år etterpå og påpeke det. Og jeg vet selv jeg ikke er perfekt, og jeg har gjort feil som kanskje har såret andre. Men jeg vet det, og jeg har rettet opp i det. Hvorfor skal jeg fortsatt bli straffet for det? Det er ikke en umenneskelig feil uansett, jeg har aldri gjort noe som ikke er utilgivelig.

    Jeg vet selv jeg ikke er en dårlig person. Jeg har mye følelser og mye omtenksomhet til andre rundt meg. Jeg vil ikke sitte å bli tråkket på for en feil jeg har gjort, fordi vedkommende bærer nag og har vanskeligheter for å tilgi andre. Det er ikke rettferdig at jeg skal bli stemplet som en dårlig person kun på grunn av en dårlig handling. En feil definerer ikke meg som menneske.

    Nei, jeg er ikke et offer. Jeg prøver hver eneste dag til å bli en sterkere person enn hva jeg var igår. Jeg prøver ikke å være et offer eller fremstille meg selv som et. Jeg vil heller ikke bli behandlet som et. Men det hjelper ikke å trykke et annet menneske ned fordi du selv er trangsynt og klarer ikke se to sider av en sak. Du hjelper ikke et annet menneske ved å konstant rakke ned og tråkke på vedkommende. Du gjør ting bare verre enn hva det allerede er, og i et slik prosess, kan det ødelegge alt. Men det er kanskje det du vil? Fordi ingen mennesker kan jo forbedre seg. 

  • Publisert: 29.09.2016, 16:25
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • MITT FRISTED

  • Publisert: 20.09.2016, 20:25
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg er en person med mye følelser. Tankene mine driver meg til vanvidd noen ganger. Jeg tenker for mye, jeg føler for mye og jeg bryr meg for mye. Jeg bryr meg om mennesker som jeg ikke en gang kjenner. Jeg tenker over ting som skjedde for mange år siden, jeg kan få dårlig samvittighet for noe som skjedde for flere år siden, tenke over hva jeg kunne gjort annerledes. Når jeg er glad, så er jeg superglad, mens når jeg er trist, så er jeg helt nede. Frustrasjonen min blir til sinne. Jeg blir styrt av følelsene mine. De tar så stor kontroll over meg at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre noen ganger. Jeg kan begynne å gråte av en tullete ting, men det er sånn jeg er. Det er ikke tullete for meg, men noen andre hadde kanskje sett på det sånn. Jeg er overfølsom, og jeg tror jeg kjenner på ting mye sterkere enn hva kanskje noen andre gjør. Jeg tar ting veldig lett på meg. Jeg blir glad i mennesker fort.



    Jeg har helt siden jeg var liten hatt en veldig svak stemme. Jeg har aldri tatt mye plass ? likevel har jeg alltid blitt sett på som den glade og smilende jenta. Jeg har alltid vært en positiv person, til tross for hvor vondt jeg har hatt det rundt meg. Jeg holder meg sterk fordi jeg ikke vil sette andre til bry. Jeg vil ikke kaste bort noens tid på mine problemer. Jeg liker ikke å uroe noen. Jeg har alltid valgt å trekke meg selv tilbake fordi jeg har aldri opplevd å blitt dratt frem. Jeg har fått påpekt flere ganger mens jeg har vært et barn at min eksistens ikke er så viktig ? det sitter enda i meg. Jeg er voksen nå, men alle minnene, følelsene og tankene jeg hadde som barn kommer til å være med meg resten av livet. Jeg er kanskje ti år eldre, men jeg er fortsatt det samme mennesket, jeg er fortsatt den samme jenta. Jeg er fortsatt Stine. Jeg vil ikke glemme barndommen min selv om den ikke alltid har vært fin og minneverdig, men det har gjort meg til den jeg er i dag. Kanskje jeg kunne vært mye annerledes, kanskje jeg hadde vært smartere eller hatt en skyhøy selvtillit. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at alt det gode veier opp for alt det vonde uansett. Jeg ville ikke byttet bort de menneskene jeg har i livet mitt for noen ting. Det er det som er gull verdt, og det er det som virkelig betyr noe.

    Det gjør meg sint at noen mener at jeg er en negativ person fordi jeg ikke sier noe. Det gjør meg skikkelig trist at jeg ikke klarer å komme med et fult svar når noen snakker til meg eller spør meg om noe. Jeg klarer ikke. Jeg har lyst, men jeg klarer ikke. Jeg overtenker situasjonen helt, og velger heller å trekke meg vekk enn å bli dratt frem i noe ukjent og skummelt. Det tar lang tid å bli kjent med meg, det er ikke alle som rekker å bli det, men de som gjør det setter jeg uendelig stor pris på. Jeg har så stor kjærlighet for de rundt meg at det er vanskelig å beskrive det. Jeg kan ikke sette ord på det.

    Helt siden jeg var liten har jeg blitt fortalt at jeg ikke er viktig. Jeg er ikke verdt noe. Uansett hva det gjaldt, var jeg alltid et sistevalg. Og uansett hva jeg sa fikk jeg rare blikk og andre lurte på hvorfor jeg i det hele tatt orket å åpne munn. Det gjorde noe med meg, selvtilliten min gikk ned på bunn og de rundt meg fikk som de ville. Jeg snakket ikke og jeg trakk meg unna. Selv om dette er over 12 år siden, sitter det fortsatt i meg. Jeg tør ikke å åpne munn når og hvor som helst, jeg sitter lenge å tenker over hva jeg skal si før jeg faktisk sier det. Noen ganger er det for sent når jeg endelig har klart å finne den perfekte setningen i samtalen. Det irriterer meg, jeg vil jo også bidra. Jeg vil også bli hørt. Jeg vil også dele meningene mine, men det er noe inni meg som stopper meg helt noen ganger, og jeg tar signalene fra kroppen min seriøst. Kanskje jeg ikke burde det. I hvert fall ikke hele tiden.



    Jeg har klart å komme meg vekk fra en stor del av det vonde jeg har vært igjennom. Jeg er stolt over det jeg har fått til på veldig kort tid. Jeg har fått selvrespekt, og jeg vet når jeg ikke bør godta noe fra andre. Jeg er min egen sjef, og jeg tør endelig å beskytte meg selv. Jeg vet hva jeg bør finne meg i, og ikke. Jeg tør også å beskytte andre, og det er det viktigste for meg. Jeg sier ifra hvis jeg opplever urettferdighet, og jeg sier hva jeg syns er rett når jeg mener noen andre tar feil. Men jeg er også ydmyk, jeg legger meg flat og sier gjerne unnskyld. Jeg tør å ta et skritt tilbake i diskusjoner og si at jeg har tatt feil. Jeg hater å gå ut av en diskusjon med noe usagt, og fortsatt ha litt sinne og frustrasjon inni meg. Jeg liker å bli ferdig med ting, og jeg hater at det kan bli dratt opp tusen ganger før vi legger det på is. Bli ferdig, det er det jeg ønsker. Bare glem hele greia, le det av deg, innrøm dine feil og jeg innrømmer mine. Jeg gidder ikke bære så mye negativitet, eller ha det flyvende rundt meg til enhver tid. Det er ikke sånn man blir lykkelig.

    En ting jeg virkelig hater er at andre dømmer meg før de rekker å bli kjent med meg. De dømmer meg om noe de har hørt fra noen andre. Andre som ikke engang kjenner meg, de har bare noe imot meg, og føler en slags trang til å trekke meg enda lenger ned. Jeg rekker ikke engang å si hva jeg mener eller hva som er sant før de vender ryggen til meg for noe de har hørt av noen andre. Rykter er det verste som fins, at noen lager sin egen lille beskrivelse av deg oppe i hodet sitt og forteller det videre til noen andre. De tror på det selv, men de vet egentlig innerst inne at det ikke stemmer. De bare vil det skal stemme, fordi de vil være bedre. Da må de pushe noen andre ned på et nivå ingen kan gå ned på, få vedkommende til å høres ut som en skikkelig drittsekk eller hva enn du vil. Det er helt latterlig at noen med en sterkere og høyere stemme skal få kunne dominere noen andre på den måten. Det er urettferdig, fordi det ikke er sant. Det er løgn; og løgner er aldri en bra ting. Det er urettferdig og det er feil. Helt feil. Vi med svakere stemme har rett til å bli hørt og trodd vi også, men vi kommer aldri først i køen. Helst langt bak, og dit gidder ingen å gå. De bare tror på det første og beste.

    Jeg vet selv hva som er sant, og jeg kan fortelle meg selv det så mange ganger jeg bare ønsker. Det hjelper fortsatt ikke. Noen andre tror på løgnene, og det er det som gjør vondt. Du får ikke rette det opp engang fordi de nekter å høre en annen side av historien. Det gjør vondt. Men det beviser bare en gang igjen at stemmen min er for svak til å trenge gjennom deres. Jeg blir verken hørt eller sett like godt som de andre, og derfor taper jeg.



    Jeg liker å si hva jeg mener, selv om det ikke er alltid jeg tør å åpne munnen min, så vil jeg likevel dele tankene mine til andre. Jeg elsker at jeg har bloggen til min egen disposisjon. Det trenger ikke nødvendigvis være noen som leser det, fordi hvem er jeg til resten av Norge? Det er bare fint å ha et sted som er mitt sted, hvor jeg kan skrive hva jeg vil. Jeg kan skrive den samme setningen tusen ganger, men det kommer likevel frem. Jeg trenger ikke bekymre meg over at samtaletemaet blir borte mens jeg sitter og tenker, fordi det blir ikke borte. Det blir aktuelt når jeg velger å trykke på Publiser-knappen.

    Jeg er ikke den beste versjonen av meg selv, fordi jeg vet jeg kan nå mye lenger. Men jeg vet at jeg har overtid klart å komme meg langt. Veldig langt. Jeg er ikke den samme personen jeg var for tre år siden, ikke to eller ett år en gang. Jeg vokser stadig, og blir hele tiden en ny og bedre versjon, men den beste har jeg ikke klart å oppnå enda. Det er kanskje en bra ting, at man hele tiden har noe å jobbe seg oppover med og få til noe større og bedre for hver dag som går. Jeg håper i så fall det kommer til å gå oppover, og ikke andre veien.

  • Publisert: 20.09.2016, 20:25
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • DØDEN

  • Publisert: 25.08.2016, 17:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Vi lever i en verden hvor mennesker blir revet vekk fra hverandre og tatt ifra livet før tiden er inne. Vi lever i en verden hvor mennesker går gjennom smerte og helvete, for å så miste all sin tid med sine nærmeste. Vi lever i en verden hvor noen går gjennom livet smertefritt frem til man er klar til å forlate jordkloden vår, mens noen bruker all sin dyrebare tid i smerter og sorg.

    Jeg syns det er så urettferdig. Jeg blir så sint, og jeg blir så fryktelig lei meg. Jeg har nå opplevd to urettferdige dødsfall rett foran nesa på meg. To unge mennesker med fortsatt over halve livet igjen foran seg. Det er ikke rettferdig. Jeg blir sint av tanken på at en sykdom kan ødelegge flere liv, ta fra noen deres dyrebare tid og andres de mest kjæreste i sitt liv.

    Du er ikke gammel når du er 50 år. Livet har begynt, men du har fortsatt mange år igjen, og mange gode stunder igjen å oppleve. Tenk hvis livet hadde endt for alle når du var 50 år? Det er ikke god nok tid. Jeg hadde hatt 30 år igjen, og jeg føler ikke at livet mitt har startet ordentlig engang.

    20 år er ikke god nok tid til å bli kjent med sin far på, eller sin mor. Jeg har levd i 20 år, det er alt for meg, men når du tenker over det så er ikke 20 år lang tid. Tiden raser forbi oss uten at vi legger merke til det, og det er ute av vår kontroll. Vi får ikke stoppet tiden.



    I det siste har jeg tenkt mer og mer på døden, uten at jeg vet særlig hvorfor. Kanskje fordi at jeg begynner å innse at det er et faktum. At døden faktisk kommer enten om jeg liker det eller ikke. Jeg vet jo det, alle skal dø. Men jeg liker ikke å tenke på det. Jeg liker å tro at vi vi er udødelige alle sammen, men jeg ser jo at vi ikke er det.

    Jeg syns livet er helt forferdelig. Vi går gjennom masse glede og fantastiske hendelser, men til slutt så blir vi bare borte, og de rundt oss blir borte. Jeg er avhengig av de rundt meg, og tanken på at de en dag skal forsvinne, kanskje til og med før meg slik at jeg sitter igjen helt alene, gjør meg kvalm. Det gjør meg svimmel, sint og lei. Alt det gode jeg har opplevd og kommer til å oppleve kan ikke måles med alt det vonde jeg en dag kommer til å få oppleve og kjenne på. Jeg vet jeg er negativ nå, men jeg orker bare ikke tanken på det. Det gjør vondt bare av å tenke på det.

    Døden er noe jeg frykter mest her i verden.  Det er det eneste som er permanent. Det kan ikke tas tilbake. Det kan ikke igjenopprettes. Det er så skummelt, i hvert fall når det kommer snikende, uforventet og ufortjent ? sammen med smerte og en vond slutt.

    Ta vare på hverandre, sett pris på hverandre. Man vet aldri når livet ender og hvor fort man kan bli revet vekk fra de man setter mest pris på og elsker mest her i verden.

  • Publisert: 25.08.2016, 17:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Et helt halvt år

  • Publisert: 23.08.2016, 21:24
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg sitter litt tom nå, litt ensom og har så mange tanker etter å ha lest ferdig boken "Et helt halvt år". Jeg gadd egentlig ikke å vurdere det engang når jeg hørte om den og hvor populær den var og hvor gode terningskast den hadde fått, men etter det ble et samtaletema på jobben over hvor fin den var og at det var en bok jeg måtte lese så ga jeg den en sjanse. Og nå sitter jeg her og gråter etter å ha lest den ferdig. Denne boka ga meg noe, den ga meg så mange tanker, både triste og fine tanker.  Denne boken gjorde meg glad, den gjorde meg trist, sint, tankefull og nysgjerrig. Bare les den, så skjønner dere hva jeg mener. Dere kommer ikke til å angre på det, dere kommer forhåpentligvis til å bli slukt inn i boken og dens egen verden. Bøker er noe for seg selv, og så undervurdert. Det er jo så fantastisk, lar tankene vandre av sted til nye steder og bare fantasien kan sette grenser. 



     

  • Publisert: 23.08.2016, 21:24
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 11 kommentarer
  • JEG ER INGEN TROFÉ

  • Publisert: 29.05.2016, 20:10
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg har alltid satt pris på gaver jeg har fått av andre. Jeg bryr meg ikke om om det er en sjokolade til 10 kroner, eller en bil til 100 tusen - jeg hadde blitt like glad uansett. (Må bare tilføye at jeg aldri i hele mitt liv har fått en bil, og ihvertfall ikke til så mye penger.) Jeg setter pris på alle gavene jeg får til bursdagen min og julaften, men det viktigste for meg er de som gir meg dem. Det er de jeg setter mest pris på. Jeg hadde gitt alt i verden for å ha familien rundt meg for alltid, til evig tid. Det er de som betyr noe her i verden, ikke tingene de gir meg.

    Jeg skulle ønske jeg kunne gitt alt i verden til moren min og faren min, fordi de fortjener det. Dessverre har ikke jeg råd til det, men det vet de jo. Jeg vet at pappa blir glad når jeg kjøper sokker til han liksom. Det er betydningen bak det som betyr noe, ikke prisen. Og det er det jeg vil frem til nå.

    Jeg setter som sagt pris på alle gavene jeg fått i hele mitt liv, selv om det ikke har falt helt i smak, er jeg glad for at noen tok seg tid til å finne det, og kjøpe det til meg. Det betyr noe, det er spesielt. Men en ting jeg ikke  setter pris på, er å være et objekt. Jeg vil ikke gå rundt med dyre ting, kun for å vise at jeg har fått det av noen andre, og den personen har penger å bruke. Ikke i det hele tatt, fordi jeg er ingen trofé. Jeg vil ikke gå rundt med en ring som åpenbart ikke har noe betydning, annet enn at den var dyr og er til å vise frem.



    Det har skjedd en gang. Jeg skjemmes litt over å tatt det imot, og faktisk brukt det. Jeg sa aldri prisen, selv om jeg fikk vite det, videre til noen andre. Ingen hadde noe med det. Jeg visste at personen som kjøpte det til meg ville jeg skulle gå med prislappen på, kun for å vise frem hvor dyrt det var. Det var ikke kult. Jeg tok det imot fordi det var en julegave, men jeg ble ikke akkurat så glad over å vite at han kun kjøpte den til meg for å vise at han hadde penger, og hadde mer penger enn kompisen hans på den tiden, og at han brukte mer penger på meg enn hva kompisen gjorde på kjæresten sin. 

    Han nevnte det hele tiden. Han sa hvor dyrt det var, og hvor mye penger han brukte på det. Han spurte meg hele tiden om jeg likte det og om jeg var takknemlig. Jeg likte det, det var fint. Jeg var takknemlig, fordi det var en gave fra en nær person av meg. Men jeg likte ikke betydningen bak gaven, jeg likte ikke at jeg viste prisen på gaven - fordi det har jeg ingenting med, og det betyr heller ingenting så lenge betydningen bak er verdifull. Og det hadde den vært, dersom det ikke var kun for å vise seg selv frem. 

  • Publisert: 29.05.2016, 20:10
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • ALLE DIGGER SKAM

  • Publisert: 25.05.2016, 21:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Ser noen av dere på den populære serien SKAM? Det gjør jeg. Noora og William er skikkelig søte sammen, Eva irriterer hode av meg når hun er full, jeg elsker hvor dum Vilde er og hvor careless Chris er, jeg hatet Sana i førsten, men nå digger jeg ho. Det er en morsom serie, og jeg følger med som bare det. Det burde gått oftere. Jeg bare viser ikke min interesse for serien offentlig eller på nettet. Jeg er medlem i to Facebook grupper som handler om serien, den ene burde jeg så absolutt ikke være medlem i. Det er en gjeng av fjortisjenter som bare legger ut innlegg om hvem som er penest, hvem som er kjekkest. Den andre er for 20 år pluss, den passer meg bedre..



    Men nå skal jeg altså ikke sitte og skrive om hvor mye jeg digger denne serien, fordi så obsessed er jeg altså ikke. Serien har ikke gått helt i hode på meg som det har gjort med noen, litt for mye kanskje. Men jeg skal ikke klandre dem for å være forelsket i en serie, jeg har selv vært der og jeg blir lei meg bare av å tenke på at Frustrerte Fruer ikke går lenger liksom. Frustrerte Fruer var min SKAM. Men nok om det, før jeg begynner å skrive min store kjærlighet for DEN serien og ikke SKAM, og hvor mye jeg savner det.



    Jeg syns faktisk det er helt sykt hvordan en serie har gått så langt inn i hodet på disse jentene, og guttene forsåvidt at det nesten har ført til mobbing. Jeg har vært vitne til MYE av det i det siste. Spesielt på karakteren Nico. (Niko? Nikko? Nicco...?) Og fordi jeg er medlem i en gruppe der gjennomsnittsalderen er ca. 14-15 år så ser man mye rart. Ikke at 20 åringer ikke kan være like dumme og frekke - men det har jeg ikke sett noe av enn så lenge.

    Karakteren Nico er slem. Han har åpenbart psykopatiske trekk. Han manipulerer, utnytter, lyver.. Jeg skjønner at det ikke går an å forelske seg i en slik karakter, og støtte det han har gjort men nå får det roe ned snart. Karakteren Nico er altså the bad guy, men gutten som spiller Nico er ikke det. Ihvertfall ikke noe vi vet noe om. Noen må spille the bad guy for å få  frem budskapet i serien og at alt ikke bare skal være en dans på roser og rosa skyer.

    Gutten som spiller Nico fortjener ikke å få unødvendig hat på nettet fordi han er en god skuespiller og spiller i en populær serie. Han er en vanlig gutt han også, med følelser. Og jeg tror ikke han syns det er dødskult å lese om hvor stygg han er fra småjenter som overreagerer på grunn av serien. De går til angrep på utseende hans, noe han ikke kan gjøre noe med og noe som ikke har en dritt med serien å gjøre. Han ser sånn ut, og ferdig snakka. Tennene hans er sånn liksom. Jeg skjønner ikke hvor relevant utseende hans er til serien å gjøre, og hvor nødvendig det er å håne på det fordi dem hater karakteren han spiller. Det er så forbanna unødvendig og skikkelig slemt, rett og slett.



    Jeg har sett mange sitte og skrive hvor stygg han er, hvor stygge tenner han er og bla bla bla.. på denne Facebook gruppa. Også flere innlegg av mange forskjellige personer. Folk skriver haha, og syns det er dritfett og sitte å håne andre på den måten. Hvor er respekten egentlig? Skal en serie går så langt inn i hodet på noen at de skal gå på angrep på personlige ting som ikke har en dritt med serien å gjøre? Det gjør meg sint. Det gjør meg skikkelig forbauset også, om hvor idiotisk denne generasjonen er og hvor stygge mennesker faktisk kan være mot hverandre. Jeg ser liksom ikke humoren i det, slik som andre gjør.

  • Publisert: 25.05.2016, 21:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 3 kommentarer
  • JEG ER BARE REDD

  • Publisert: 23.05.2016, 22:05
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg er ingen enkel person å bli kjent med, jeg er heller ingen enkel person å prate med for hvem som helst. For noen kan det virke så og si umulig, mens for andre kan det virke som det letteste. Jeg er flink til å dra i gang samtaler og holde dem, være morsom, komme med spennende utsagn eller si min side av saken til de nærmeste. Fordi når du først kommer inn på meg, så vil jeg si at jeg er en ganske fin person å snakke med. Jeg har hele tiden noe å si til mine nærmeste, jeg holder nærmest aldri kjent rundt de jeg er glad i og de som kjenner meg godt. Jeg elsker å prate. Problemet er bare at jeg ikke klarer det med de uten for omkretsen min.

    Jeg er ikke den personen som bare kan gå bort til en helt tilfeldig mann på gata og slå av en prat. Jeg svarer når andre snakker til meg, men jeg er ikke flink til å holde en samtale med noen jeg ikke kjenner eller vet noen ting om. Jeg syns det er skummelt å bli kjent med nye mennesker, samtidig som jeg elsker det. Man må vise den beste siden av seg for å vise et godt førsteinntrykk. Det klarer ikke jeg. Den beste siden av meg ser du ikke før du blir godt kjent med meg, og når jeg virkelig er komfortabel kan jeg senke skuldrene å være meg selv. Ellers er jeg en ganske stille og forsiktig jente som ikke liker å gjøre så mye ut av seg. Jeg er redd for å si noe feil, si noe teit eller at ingen rett og slett bryr seg om det jeg sier. Det har skjedd  så mange ganger, så det sitter veldig godt i. 



    Men jeg mener aldri å være frekk eller uhøflig. Jeg svarer aldri frekt, kanskje jeg svarer kort, men det er fordi jeg får panikk. Jeg er sosialt redd. Jeg får panikk i store sammenhenger, hvis vi sitter rundt et bord og snakker, mange personer som jeg egentlig ikke kjenner så godt. Jeg får panikk. Jeg kjenner jeg blir ubehagelig varm i hele kroppen, jeg stresser, pulsen blir høyere, jeg svetter og rødmer og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.  Jeg ser etter en utvei. Det er som jeg er fanget, og jeg aner ikke hvordan jeg kan komme meg løs. Det er akkurat slik det føles, og det er ingen god følelse. Ikke fordi de jeg sitter rundt er fæle mennesker, men jeg er redd for å drite meg ut eller si noe teit. Samma det vell, tenker du sikkert. Ja, det er sikkert det samme og vi kan sikkert få en god latter ut at noen sier noe dumt, men for meg så er ikke det samma det. Det er en forferdelig følelse, og jeg føler jeg knekker helt sammen og ødelegger selvfølelsen min. Jeg føler meg rett og slett ikke som et bra menneske der jeg sitter.

    Jeg prøver mitt beste, jeg prøver å snakke når jeg vet jeg kan komme med noe smart eller interessant. Jeg svarer, og jeg prøver å svare mer enn en-stavelse-ord. Jeg prøver å stille spørsmål når det egner seg. Jeg trener på dette hver eneste dag, jobber med meg selv og denne store utfordringen. Men jeg er ikke i mål, og jeg har en lang vei å gå. Jeg skulle ønske flere hadde forståelse for dette problemet, og at det ikke er noe man kan legge av seg og skjerpe seg. Jeg skjerper meg så godt det går, men jeg vet selv det ikke er bra nok. Dette er en kamp.

    Så tro meg: jeg er ingen slem person, jeg ønsker ikke å være uhøflig og jeg mener så absolutt ikke å virke frekk. Jeg er bare redd.

  • Publisert: 23.05.2016, 22:05
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • MIN STEMME ER LAVEST OG MINST VERDT

  • Publisert: 15.05.2016, 23:40
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg er redd for å si noe. Jeg er redd for å snakke. Hvorfor? Fordi på en eller annen måte klarer alltid noen å vri om på det jeg sier, og får meg til å høres helt dust ut, helt uempatisk ut eller skikkelig slem rett og slett. Jeg har sterke meninger, og jeg er ikke redd for å være den eneste som mener noe, eller den som snakker høyest om et tabulagt tema. Men jeg er redd for å dele det der jeg vet det kan bli vridd om på.

    Til og med ting jeg har sagt for flere år siden forfølger meg fortsatt og hjemsøker meg. Det var ord som kanskje ble ordlagt litt feil, eller setninger som hørtes helt twisted ut i et annet sitt hode. Jeg står for det jeg har sagt, men jeg står ikke for ting du har hørt eller mishørt. Det aksepterer jeg ikke, altså. Det er ikke greit at jeg skal bli syndebukken for at du har misforstått hele situasjonen eller hørt feil.

    Jeg har bestandig levd med at jeg vet minst. Min stemme er lavest og mine meninger betyr ingenting. Selv om jeg har rett, så har jeg feil. Uansett. Det var feil for meg å like noe, men likte noen andre det samme som jeg var det plutselig kult. Det er derfor jeg respekterer andre sine meninger så innmari mye, og jeg elsker å høre dem. Jeg elsker å ta en diskusjon der vi er uenige, men likevel kan snakke om det. Komme med forskjellige meninger og oppfatninger. Jeg liker det. Det er sånn jeg lærer. Jeg lærer om andre sine synspunkter.



    Ingen kan komme å fortelle til meg at jeg har tråkket på noen sine tær. Fordi det har jeg altså aldri gjort. Jeg ville aldri dratt noen ned på et nivå der de skammet seg over sine egne meninger, tanker og følelser. Jeg har vært der selv, og det er ikke noe kult. Det er alltid enklest å ta de svake, og jeg har alltid vært en av de. Jeg er ikke det nå lenger, fordi min stemme er høyere nå: jeg blir hørt når jeg vil bli hørt.

    Jeg har vokst utrolig mye på de årene jeg har levd, og jeg vet jeg kommer til å vokse enda mer. Jeg vokser hver dag og lærer noe nytt hver eneste dag. Jeg ser tilbake på slik jeg var før og ser store forandringer. Jeg er ikke den samme jenta lenger, jeg er større, sterkere og mindre redd. Det er fortsatt en god del som står igjen som jeg må jobbe med for å bli en enda bedre utgave, men jeg jobber med meg selv hele tiden. Jeg er stolt av det jeg har klart å oppnådd til nå, og jeg gleder meg til å bli enda bedre.

  • Publisert: 15.05.2016, 23:40
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • Jeg tenker på dere

  • Publisert: 30.04.2016, 15:37
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg så at hele VG.no var full av bilder og artikler fra helikopter ulykken, jeg var på jobb og hadde egentlig ikke tid til å drive å lese på det, så jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte ikke mer på det før vi satt oss ned til halv to - kaffen og kollegene mine begynte å prate om det som hadde skjedd. Det var ikke før de sa Nordsjøen jeg begynte å reagere litt på samtalen, og innså faktisk hva som hadde skjedd. Jeg trengte ikke mer enn den beskrivelsen til å faktisk begynne å anstrenge meg til å holde tårene tilbake og ikke spørre noen spørsmål. Jeg ville ikke vite mer enn det, jeg ville finne ut av det selv.

    Pappa jobber på Nordsjøen, og det har han gjort hele livet mitt. Jeg burde vell egentlig kunne timelistene hans i hode, og når han har skift. Jeg kan det jo sånn halvveis, og jeg pleier å vite når han er på jobb og når han er hjemme selvfølgelig. Jeg bor jo fortsatt hjemme hos han også. Men skulle han ut på jobb denne uken, eller var det neste uke? Eller hadde han allerede reist? Jeg husket det ikke, hjernen min bare stoppet opp og med en gang jeg hørte at det var de som var rammet av helikopterulykken, tenkte jeg automatisk at pappa var en av dem. 

    Jeg reiste meg fort opp fra bordet der jeg satt med de andre, og ringte pappa med en gang. Ikke noe svar. Jeg ringte stemoren min og fikk fort svar på at pappa var hjemme, og var sikkert ute i hagen å jobbet, eller gikk seg en tur som han pleier. Han ringte meg opp igjen i løpet av noen ti minutter. Det var en lettelse å høre stemmen hans. 

    Jeg setter meg ned for å tenke på alle pårørende til denne ulykken. ♥ Vær der for hverandre og sett pris på hverandre nå som dere trenger det mest og hele tiden ellers. Og måtte de som omkom ulykken hvile i fred - dere vil bli husket og dere vil bli savnet. 

  • Publisert: 30.04.2016, 15:37
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • Tips til russen

  • Publisert: 19.04.2016, 10:27
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er snart et helt år siden russetiden min, og det føltes ut som det var igår og varte kun en dag. Det gikk så utrolig fort fordi vi hadde det utrolig gøy hele tiden. Vi fant hele tiden på noe spennende, og omgikk med gode folk. Jeg hadde det dødsgøy, og angrer ikke et sekund på at jeg valgte å gjennomføre det etter mye om og men. Jeg har møtt så mange fine mennesker i løpet av den korte perioden, og blitt kjent med folk på et helt nytt nivå. Det var mange slitsomme dager, og jævlige og kalde netter - men  vi kom oss gjennom det, og jeg ser ikke tilbake på russetiden på en annen måte enn en positiv, minnerik og morsom periode av ungdomstiden min!

    Jeg skulle ønske jeg kunne spole tilbake og oppleve russetiden en gang til, eller slenge meg på med 97'erne sammen med russegjengen min. Ikke fordi jeg er dødsglad i å drikke meg sørpe drita og feste, men fordi det sosiale var helt fantastisk. Det var sjeldent en kjedelig dag i russetiden med de jeg var med. 

    Nå som jeg er ferdig som russ, må jeg si til dere som er russ om litt at dere bare må nyte tiden og kose dere masse. Jeg skal skrive ned mine beste tips som jeg tok med meg fra russetiden, jeg var litt etterpåklok på noen av punktene, men dette råder jeg dere ihvertfall til å følge! 

    1. Skriv ned nummeret til vennene dine på russebuksa di. Det kommer du IKKE til å angre på. Jeg endte opp i en ganske heftig diskusjon, som endte med at jeg gikk på et ukjent sted helt alene, uten strøm på telefonen og null retningssans. Jeg hadde heldigvis skrevet ned nummeret på gode venner av meg som jeg kunne ringe dersom jeg trengte sjåfør, og de jeg var i russebil med, jeg fikk lånt en telefon av en snill mann som gjorde at det endte bra likevel. Det var også flere tilfeller jeg trengte numrene på buksa mi i andre situasjoner. Det var med andre ord en veldig god idé fra min side, og ble godt brukt!

    2. Kle på deg! Jeg kan ikke en gang telle på antall bein i kroppen hvor mange ganger jeg frøs i løpet av russetiden. Russetiden begynte mot slutten av april fra min side, og det var ikke akkurat sommervær ute på den tiden av året. Her snakker vi vindjakke, flisjakke og strømpebukse - fortsatt kald! Skulle ønske jeg tok på meg mye mer klær enn jeg gjorde, og kanskje hadde med noe ekstra itillegg.

    3. Legg de nye skoene på hyllen. Jeg fant fort ut at de nyeste joggeskoene mine og noen fine (eller hvite) gensere var bare til å legge innerst i skapet med en gang. Jeg presterte å søle både blod og alkohol på skoene og resten av klærne mine (det hørtes veldig grotesk ut..) så jeg er veldig glad for jeg tok i bruk noen sko som allerede var ganske slitt ned, og til dags dato helt ødelagte.

    4. Ha med deg vann! Det er sikkert ikke like enkelt å drasse med seg tunge flasker med vann dersom du går eller ikke har noen mulighet for å sette fra deg tingene dine, men om du så er på bil eller buss, ha alltid noen store flakser med vann tilgjengelig. De kom godt med i russebilen våres, for å si det sånn. Vi hadde fire store brusflakser fylt opp med vann; og det var godt å få slukket tørsten etter en lang natt.



    5. Ikke bruk tiden din på personer som bare vil skape bråk. Jeg brukte uheldigvis litt for mye tid på Landstreff Fredriksten med en person jeg overhode ikke ville omgåes med, og han var bare ute etter å skape bråk og drama. Det endte med at vaktene kom og snakka med både meg og han, og de oppfordret meg til å holde meg unna så godt det gikk - men det var umulig, derfor ble han kastet ut på grunn av det. Utrolig kjipt for han, men sinnssykt deilig for meg å måtte slippe det maset og bruke tid på en person jeg absolutt ikke ville kaste bort tiden min der inne på. 

    6. Ha med deg kontanter og/eller bankkort! Det kommer sikkert et eller annet tilfelle der du er sulten eller tørst og ikke har penger. Det går selvfølgelig an å låne av andre, men det er bedre å være føre var, ikke sant? Jeg fikk aldri et sted uten bankkortet mitt, og hadde alltid masse mynter i lomma på buksa mi, just in case. 

  • Publisert: 19.04.2016, 10:27
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Fantasiverden

  • Publisert: 17.04.2016, 23:08
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Se på meg. Se meg inn i øynene og fortell den samme løgnen en gang til. Du klarer det jo, se på deg, du klarer det helt fint. Helt perfekt. Ingen skjelvende lepper, øyekontakten beholdes hele veien, ingen rykninger i fjeset ditt som forteller noe annet. Hvorfor klarer du å fortelle noen du elsker at du ikke er den personen du faktisk er? Hvorfor lever du på den samme løgnen, igjen og igjen. Du beviste det ovenfor meg, jeg avslørte deg og du viste meg ditt sanne jeg. Det var ikke vanskelig å skille mellom ditt virkelige liv og den løgnen du har levd på i mange år - jeg så den, og jeg ser den fortsatt. Jeg gjennomskuer deg.

    Jeg sitter her og ser alle tegnene du gir fra deg, alt du sier og alt du gjør, alt som beviser det motsatte av hva du fremstiller deg selv som. Du er svak, du er ynkelig, du er patetisk, du er usympatisk, du er kald. Du er rett og slett ikke et godt menneske, ikke et snev av samvittighet ovenfor andre, ikke et glimt om en lys fremtid i vente. Du tok dagene en av gangen, du tenkte aldri langsiktig, du lente deg på de mest sårbare i livet ditt fordi du selv ikke orket å stå på egne bein. Dine egne friske bein, i fordel for noen andres svake, klar til å knekke når som helst.

    Jeg syns synd på alle du lurer trill rundt. Jeg syns synd på de som er i livet ditt, de som er med på å gjøre deg lykkelig og fornøyd, du tar det for gitt, du manipulerer for å få det akkurat som du selv vil. Jeg syns synd på de menneskene som tror på det lille skuespillet du driver med oppe i hodet ditt. Jeg syns synd på alle de du forteller de samme løgnene til som du fortalte til meg. Jeg trodde på deg en gang jeg også, vet du. Jeg syntes synd på deg og jeg viste omsorg til deg, trodde du var et godt menneske - men det var helt det motsatte. Du forteller nok de samme historiene med den samme vrien om og om igjen, du begynner vel snart å tro på det selv også.

    Jeg er glad du ikke er en del av meg og mitt lenger, og jeg er glad for jeg ikke er en del av spillet ditt. Jeg er glad jeg har kommet meg vekk fra deg. Det jeg ikke er så glad for er at jeg har gitt helvete over til noen andre, noen andre må gå gjennom akkurat det samme som jeg gjorde. Jeg vet ikke om du har lært av dine feil og spiller bedre denne gangen, men det ser iallefall ut til å fungere nok en gang, og gang på gang.

    Vær jævla gang, så god er du.

  • Publisert: 17.04.2016, 23:08
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 5 kommentarer
  • UNNSKYLD

  • Publisert: 04.04.2016, 11:43
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er egentlig helt sykt hva vi mennesker gjør og hva vi tilgir andre for å gjøre mot oss. Det er sykt hva vi klarer å finne oss i, og at vi setter streken så langt som i det hele tatt mulig. Vi er så sterke at vi tar stormen for andre, vi brenner oss selv bare for at andre skal holde varmen. Jeg har selv tilgitt det utilgivelige. Jeg vet ikke engang hvor mange ganger jeg har sagt at ting går bra når det faktisk ikke gjør det. Jeg har lagt meg flat utallige mange ganger og vært ydmykt ovenfor andre kun for å ikke miste dem, selv om jeg vet jeg aldri gjorde noe galt. Jeg har ingen problemer med å si unnskyld, selv om ordet er helt tabulagt, så er det et viktig ord man må klare å si. Jeg har ikke et så kaldt hjerte at jeg klarer å stenge viktige personer ut av livet mitt på grunn av dumme valg personen har tatt. Du kan gjøre så og si hva som helst mot meg, jeg hadde tilgitt deg før eller siden uansett. Med mindre du dreper familien min liksom, det hadde ikke vært like kult - men dere skjønner greia.

    Jeg syns det er vanskelig å kvitte meg med personer. Personer som har dårlig innflytelse på meg og bare vil meg vondt, de også. Jeg klarer ikke å bare kvitte meg med folk som om de var søppel. Jeg har gjort det, men det har ikke vært en enkel prosess. Den har vært tung og lang, og jeg får kun dårlig samvittighet. Jeg skjønner ærlig ikke hvordan noen klarer å blokke noen fra livene deres, late som de ikke eksisterer, og se på dem som de var luft når de går forbi på gaten. Det kommer jeg aldri til å forstå, fordi jeg er ikke så kald og hjerteløs. Jeg vil andre det beste, og jeg sitter med dårlig samvittighet forsatt for mange ting jeg har sagt og gjort mot andre.

    En spesiell ting jeg sitter med dårlig samvittighet for fortsatt skjedde for noen år siden. Jeg var slem, rett og slett. Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde tilgitt det sjæl om jeg var den andre personen. Jeg såret min bestevenninne, jeg løy til henne og satte meg selv først - kun for min egen del, slik at jeg kunne være glad og fornøyd. Jeg var egoistisk. Hun var en dødsgod venninne av meg, vi delte alt av hemmeligheter, vi fortalte hverandre hvem vi var forelska i og vi bitcha om de vi ikke likte. Vi var så sinnssykt like på mange måter. Hun gikk meg ekstremt på nervene noen ganger at jeg nesten kunne drept henne, og det samme gjorde jeg med ho, vi kranglet og kunne le to minutter etterpå. 

    Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte, jeg tror faktisk ikke at jeg tenkte. Jeg gjorde ikke det, jeg handlet altfor raskt uten engang å tenke på konsekvensene. Jeg tenkte kun på meg selv i et svakt øyeblikk som jeg umulig kunne angre på. Jeg ødelagte en sjanse for henne til å bli lykkelig, kun for å bli det selv. Jeg prøvde å unngå henne fordi jeg skjønte hvor idiot jeg hadde vært, jeg skjulte sannheten og latet som ingenting. Jeg ville bare grave meg ned i et hull for å unngå henne, unngå å bli konfrontert og å miste henne, fordi jeg visste jeg ville gjøre det. Jeg hadde såret henne skikkelig. JEG - en person hun trodde hun visste ikke kom til å gjøre det. 

    Jeg gråt dødsmange ganger over hvor dum jeg faktisk hadde vært. Jeg visste at jeg hadde vært en dritt, og jeg fortjente ikke å ha en venn som henne. Hun ville aldri gjort noe sånt mot meg, heller ingen andre. Hun hadde aldri i hele sitt liv vært slem mot noen, hun unnet ingen noe vondt. Det gjorde vondt å se henne så såret, og det gjorde vondt å tenke på at det var jeg som hadde gjort henne lei seg. Jeg tenker på det fortsatt, selv om det skjedde for flere år siden. Jeg sitter med dårlig samvittighet forsatt, og tenker på hvor en dårlig venn jeg var mot henne, hvor slem jeg faktisk var, og hvor urettferdig jeg var. 

    Det verste av alt er at hun tilgitte meg. Hun kom seg på en eller annen måte over det, og lot det gå . og jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det måtte vært for henne. Hun er en sterk person med bare glede å gi til andre, hun tenker aldri det verste om folk. Jeg kan egentlig ikke helt sette ord på hvor en fantastisk person hun er, fordi det hun virkelig. Og jeg kan heller ikke sette ord på hvor ufattelig mye anger og dårlig samvittighet jeg sitter igjen med - flere år etterpå. Hun fortjente aldri det jeg gjorde mot henne, og jeg håper hun vet at hun ikke fortjener noe dritt fra andre uansett hva det gjelder.

    Vi snakker idag. Vi er ikke bestevenninner lenger, men jeg er glad for at jeg fortsatt kan fortelle henne ting og si at hun er en del av livet mitt. Jeg savner å ha henne der, som en ordentlig bestevenninne. Jeg savner henne virkelig, og kommer aldri til å klare å tilgi meg selv for det jeg gjorde mot henne. Men jeg har lært av mine feil..

    ♥ 

  • Publisert: 04.04.2016, 11:43
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • SERVICELINJEN = DUMME OG LATE

  • Publisert: 31.03.2016, 21:20
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Helt siden jeg tok et valg som bare en 15 år gammel jente, har jeg fått et bedre og et større perspektiv på ting. Jeg forstår meg på ting litt bedre, og jeg er ikke så dømmende ovenfor meg selv lenger heller. Jeg fikk mange negative tilbakemeldinger på at jeg valgte å ta det valget jeg gjorde, men noen ganger så må man bare følge sin egen følelse, og ikke strømmen. Jeg valgte å søke meg inn på Service og Samferdsel når vi skulle søke oss inn på videregående i 10.klasse. Ikke Helse og Sosial eller Studiespesialiserende slik som alle venninnene mine og klassekameratene mine gjorde. Linjen jeg valgte var den jeg passet som, den var egnet best til meg og hva jeg ville - så da ble det slik, jeg gikk imot strømmen.

    Jeg gruet meg skikkelig til første skoledag på videregående, nettopp fordi jeg kjente INGEN som skulle gå samme linje som meg eller begynne i klasse med meg. Jeg måtte ikke bare vende meg til en ny skole, nye fag og lærere, men også helt nye klassekamerater og et nytt klassemiljø. Jeg hadde nesten lyst til å droppe ut før jeg i det hele tatt hadde startet. Det gjorde jeg ikke da, selvfølgelig og heldigvis.

    Det gikk veldig bra da, første skoledag og dagene etter. Jeg kom fort inn i den nye klassen, kom fort overens med folk og det viste seg jeg visste noen av de fra den nye klassen min var, så det var ikke så tungt likevel. Det gikk bra, jeg trivdes, jeg fikk meg venner og jeg lærte meg nye nytt. Jeg var interessert i faget. Det var spennende, det var forbanna tungt, men jeg klarte det, jeg var motivert og jeg fullførte. Jeg likte meg der, og følte meg hjemme i klassen min.

    Noen av de negative tilbakemeldingene jeg fikk var at linjen jeg valgte å gå var en linje for idioter. Jeg var ingen idiot, men jeg søkte meg fortsatt inn. Det var en linje for de skoleleie, tapere og de uten fremtid, de som kun ville jobbe i kassa på Rimi, de som ikke skjønner seg på omverden, og de som ikke kan en dritt. De dumme og late, rett og slett. Jeg følte meg aldri stolt over å si at jeg gikk Service og Samferdsel, jeg følte meg rett og slett skikkelig dum når folk spurte hva jeg gikk på videregående. Jeg følte meg faktisk som en taper, en lat taper som ikke kunne 2+2 en gang, nettopp fordi linjen har blitt fremstilt sånn til alle som ikke går der.

    Jeg som har gått Service og Samferdsel kan bekrefte dette med en gang og si at det ikke er sant. Det er en like bra linje som Helse og Sosial, Elektrofag og Bygg og Anlegg. Vi lærer om faget service, hvorfor er det dummere enn å lære om elektronikk? Service og Samferdsel, på lik linje med alle andre linjer, er en krevende linje. Det krever motivasjon, vilje, lyst. Det handler ikke bare om å lære å si hei og ha det bra til folk, det handler om så mye mer enn det. Regnskap, økonomi, markedsføring, sikkerhet, HMS, vertskap, IT, salg. Man får mange muligheter etter å ha fullført, på lik linje som de andre yrkeslinjene. Yrkeslinjer gir deg muligheter, og sånn er det med service og samferdsel også. Og nei, ikke bare sitte i kassa på Rimi eller Rema 1000 og slå inn varer hele dagen. Det er en jobb det også, og det er også en fantastisk mulighet, men det er ikke det eneste alternativet slik som mange tror. Og det vet jeg mange tror. 

    Jeg skal ikke sitte her og skrive om hvor fantastisk service og samferdsel er, det er en god linje som gir muligheter. Den er ikke bedre enn andre linjer, men den er heller ikke dårligere. Helse og Sosial er ikke bedre, heller ikke dårligere. Det er greit om Service og Samferdsel ikke er noe for deg, det er greit uansett om du liker det eller ikke. Det som ikke er greit er å kalle de som går der for late og dumme.

    Jeg skriver det her rett og slett av litt aggresjon for enkeltes synspunkter. Jeg har fått slengt i trynet mitt at Service og Samferdsel er en ubrukelig og idiotisk linje for de uten fremtid, rett og slett. Jeg klarer å heve meg over det, fordi jeg har fullført og har en god jobb som ikke er å slå inn varer (som heller ikke er en dårlig jobb, men det stereotyp), men jeg tenker på de stakkars 15-åringene som skal søke inn på videregående, og faktisk ønsker å gå en slik linje, men ikke tør på grunn av enkeltes kommentarer og hva de rett og slett bare tror om den linjen. 

    Jeg har hørt fra en som gikk helse og sosial at han gjorde noe mer nyttefult enn meg, at han var smartere enn meg for å ha gått der. Jeg var ubrukelig, og det jeg egentlig gjorde var ikke nyttig for noen, ikke en gang meg selv. Jeg kunne likegreit bare gå på NAV resten av livet og ligge i senga istedet for å jobbe innenfor Servicefaget. Hvor syke kommentarer er ikke det? 

    Jeg klarer ikke helt å se forskjellen på Service og Samferdsel og Helse og Sosial. Jeg klarer å se at det handler om to forskjellige fag, men jeg klarer ikke å se hvordan den ene linjen er bedre enn den andre. Man hjelper folk i begge jobbene innenfor det faget. Jeg hjelper kunder med dokumenter og reiseregninger, mens du hjelper brukere med å spise og vaske dem - fortell meg gjerne hva som gjør din jobb viktigere enn min, fordi helt ærlig, jeg ser det ikke. Du kan gjerne si at det er viktigere at noen får dusja seg enn at noen får skrevet ut noen dokumenter. Men hva om jeg som en 20 år gammel jente, trenger hjelp til å skrive ut noe, og ikke å dusje - fordi det klarer jeg fint selv? Nettopp, vi jobber med helt forskjellige type mennesker - INGENTING  er mer nyttig enn noe annet, det handler om hva folk trenger. Noe kan være nyttig for en som er ubrukelig for noen andre. 

    Alle jobber er like viktige. Uansett om du redder liv, kattunger ned fra trær eller slår inn dagligvarer. Du er til nytte, du gjør noe. På samme måte som alle linjer på videregående er like lærerike og meningsfulle. 

  • Publisert: 31.03.2016, 21:20
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • 20 snart 16

  • Publisert: 09.03.2016, 14:06
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • "God morgen damer" sa du idet du gikk inn døren, mot oss, mot meg og min ni år eldre kollega. Damer. Jeg så meg rundt. Det var ingen andre enn oss to. Ingen andre. Bare vi. Vi var damene du ønsket god morgen. JEG var en av damene du hilste på. Jeg? En dame? Jeg som fortsatt syns det er kult å drikke av sugerør. Mamma rydder fortsatt opp etter meg hvis jeg ikke har gjort det sjæl. Jeg vet ikke engang hvordan man koker poteter. OG jeg drikker ikke kaffe! Heller ikke vin! Er jeg virkelig en dame?

    Nei please a. Jeg bruker fortsatt forkortelser som serr og omg. Jeg skriver pliz og lizm, og jeg tror fortsatt at sjampo skrives shampoo. Mamma kaller meg jentungen når hun refererer til meg i telefonen med andre. Ekke jeg 16, a? Jeg bor jo fortsatt hjemme hos mamma og pappa, og har ingen planer om å flytte i nærmeste fremtid. Klærne mine blir vaska av seg sjæl og jeg får middag på bordet hver dag.

    Nei, faen jeg er jo 20 år. Jeg er jo faktisk voksen. Jeg er vel kanskje en dame da, allikevel. 

    "Jo, god morgen til deg også."



     

  • Publisert: 09.03.2016, 14:06
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • Alle vil ha penger, bil,stort hus, gull og glitter

  • Publisert: 21.02.2016, 19:45
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg hater hvor mye hjernene våres blir styrt av penger. Det er alt som står i fokus i hodene våres. Jeg blir kvalm av å se hvor materialistiske vi har blitt, og at penger utgjør en stor del av status her i samfunnet. Jeg syns det er trist at vi bryr oss så mye om penger, at vi ikke klarer å se noe annet. Jeg forstår, og jeg vet at penger betyr veldig mye, og penger er viktig dersom man skal leve et greit liv. Penger gjør slik at vi kan oppfylle drømmene våres, men det betyr virkelig ikke alt.



    Jeg snakker aldri om penger, og det av god grunn. Jeg syns penger skal holdes privat. Hvor mye du tjener, hvor mye du har på sparekontoen eller hvor mye du har brukt den siste uken - det er kun deg som har med å gjøre, hvis du ønsker å dele  det med noen er det helt opp til deg, men det er ikke et krav. Det gjør deg ikke bedre enn andre hvis du har millioner på sparekontoen, det gjør deg ikke bedre enn andre hvis du kun kjøper merkeklær fremfor "vanlige" klær fra "vanlige" butikker, og det gjør deg heller ikke bedre dersom du tjener litt bedre enn noen andre. Fordi sånn er det, det kommer alltid til å være noen som tjener mer enn deg, eller mindre enn deg. Det viktigste er om du er fornøyd, og om du klarer å leve lykkelig og fint med det du har.

    Jeg har blitt vokst opp med et godt forhold til penger. Jeg har alltid vært flink til å spare, og sette pris på pengene jeg får. Pengene jeg fikk til konfirmasjonen min var det kun jeg, mamma, pappa og broren min som fikk vite hva summen var. Jeg så folk nedover newsfeeden skrøt over hvor mye penger de hadde fått, som om det er viktig. Jeg fikk til og med spørsmål om hvor mye penger jeg fikk av noen jeg så vidt kjente, men jeg valgte å ikke svare. Ikke fordi jeg var flau over summen, langt ifra, men fordi det er min sak og mine penger. Hvorfor skal noen i det hele tatt bry seg?



    Noen har prøvd å imponere meg med penger. Blir jeg imponert? Langt ifra. Jeg blir kvalm over at noen i det hele tatt kan tro at penger gjør meg glad. Respekt, tillit, lojalitet, takknemlighet, snillhet gjør meg glad. Jeg fikk til og med slengt oppi trynet at gaven jeg fikk, den var mye dyrere enn hva kompisen hans noen gang ville hatt råd til. Hvor kvalmt er ikke det? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å riste på hode, fordi verdien ligger ikke i summen, verdien ligger i tanken bak; og verdien var åpenbart ikke verdt noenting ettersom tanken bak var å kjøpe noe "dyrere enn kompisen kunne gjort." 

    En annen ting som gjør at jeg bare rister på hode over hvor trangsynte mennesker er, er de som skryter over summen på en gave. Fikk du et smykke av kjæresten din? Fantastisk, vis det frem, du fortjener det! Det jeg ikke skjønner er at jenter har stort behov for å si hvor mye det kostet for å vise hvor mye kjæresten valgte å bruke på henne. Jeg ser liksom ikke helheten, hvorfor vet du i det hele tatt summen? Jeg fikk en ring av kjæresten min til jul, jeg elsker den fordi den er fra han, og jeg kunne ikke brydd meg mindre hvor mye penger han valgte å legge i den. Og dersom jeg hadde vist det, hadde jeg latt det være en sak mellom meg og han, og ingen andre. Ingen andre har noe med hvor mye penger han velger å bruke på smykker til meg, eller hvor mye penger jeg velger å bruke på han. Jeg tror ingen bryr seg om hvor mye penger kjæresten din valgte å bruke på deg heller, det viser bare hvor materialistisk du egentlig er, og at verdien ligger i summen, ikke i tanken bak - åpenbart. Du skal bli glad uansett om han velger å bruke 100 kroner på deg eller 10000 kroner på deg.



    Penger er ikke en selvfølge at vi har. Vi har virkelig vunnet i lotto, vi som har blitt født og/eller oppvokst i Norge. Vi har et fantastisk liv her, og er rikere enn millioner av andre. Det blir tatt altfor mye for gitt at vi bor så flott som vi gjør, har råd til det meste av det vi ønsker oss, og har mulighet til å utdanne oss til hva vi vil. Jeg syns det er trist at penger utgjør en stor del av status i samfunnet. Men på en annen måte så forstår jeg det også, det er ikke mye som overrasker meg lenger.

  • Publisert: 21.02.2016, 19:45
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 9 kommentarer
  • mor til døde barn

  • Publisert: 08.02.2016, 00:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg har alltid vært glad i å ta diskusjoner med andre som har andre synspunkter enn meg på enkelte ting. Jeg har ikke noe imot å stå opp for meg selv, og være den eneste som mener det. Jeg endrer ikke mening selv om ingen er enig med meg, jeg står alltid med mitt. Og jeg er faktisk veldig glad i å diskutere, jeg syns det er gøy å høre andres meninger, hva andre tenker, og hvordan man kan se på ting på en helt annen måte enn hva jeg gjør. Det er lærerikt, det gir meg erfaring og man får et større syn på ting.

    Jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere, men jeg klarer liksom ikke å si det mange nok ganger. Jeg klarer liksom ikke å si det på en såpass bra måte at , nå har jeg sagt mitt, og fått frem poenget mitt på en bra måte. Jeg er egentlig bare litt provosert over en diskusjon jeg har hatt over en god stund nå, flere steder, med mange forskjellige personer involvert. Det er bare en liten brøkdel som er uenige med meg, og det skal de værsågod å få lov til - men kom med saklige argumenter, vær så snill. 



    Jeg har aldri vært i situasjonen selv, så mange kanskje tenker at det er feil av meg å dømme akkurat dette temaet.  Men jeg forstår hva det innebærer, og jeg vet hvordan det er å være jente. Jeg har aldri tatt abort, og det er jeg veldig glad for. Jeg er veldig glad for at jeg aldri har vært i den situasjonen, fordi jeg regner med at å være i den, ikke kan være enkelt for den som gjennomgår det. Men jeg vet med sikkerhet at hvis jeg hadde blitt gravid nå, hadde jeg tatt abort. Jeg er verken klar eller har lyst til å oppdra en unge nå. Jeg har lyst på barn i fremtiden, men ikke nå. Jeg er ikke ferdig med utdanningen min, jeg bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa, og jeg har ikke nok inntekt til å ta vare på en unge og gi den alt den trenger. Jeg er helt sikker på om dersom jeg hadde fått en unge, hadde den blitt satt pris på og fått all den kjærligheten den trenger, men i mine øyne er det fortsatt ikke nok.

    Jeg mener at abort er et fantastisk alternativ til unge jenter som er i en dum situasjon. Selv om man er klar til å ha sex, betyr det ikke nødvendigvis at man er klar til å bli en mor. Hvis det skulle vært sånn, burde den seksuelle lavalder vært mye, mye høyere.

    Alternativet er så bra fordi det er en måte å vise at vi kvinner, vi bestemmer over våres egen kropp. Hvis vi ikke vil eller er klare til å oppdra et barn, har vi muligheten til å få en ny sjanse, å bli kvitt den lille klumpen inne i magen våres før det faktisk blir et barn. Fordi det er ikke mer enn en klump, det er ikke et ferdig utviklet menneske. Å kalle det å drepe et barn blir helt feil. Det er slemt å si til noen at de er en morder dersom de velger å ta abort. Det er slemt. Det er ondskapsfullt å  få noen til å føle seg så dritt bare fordi du har andre meninger. Jeg skjønner dere hadde kanskje hatt et sterkere grunnlag på å kalle det å drepe hvis det faktisk var ulovlig, men det er det altså ikke. Det er fult lov, og mange gjør det eller har gjort det.



    Jeg leste noen provoserende kommentarer på hvorfor abort ikke burde vært lov. Det mest svarte var vell at man måtte ta konsekvensene hvis man valgte å ha sex. Jeg klarer ikke annet enn å himle med øynene over dette trangsynte mot argumentet. Selv om man er klar til å ha sex, betyr det ikke man er klar til å bli mor eller far. Og dersom man ikke er klar til det - bruker man prevensjon. Et annet argument var at man måtte bruke prevensjon da, hvis man ikke ville bli gravid. Prevensjon feiler, det vet vi alle, at det aldri er 100% sikkert å bruke det - men det blir brukt, fordi det finnes jo ikke noe annet. Skal vi ta konsekvensene over "dårlig" prevensjon da? Et annet idiotisk argument var at det bare var å adoptere bort barnet. Til og meg jeg forstår, som ikke har vært i den situasjonen selv, at det ikke er bare bare å adoptere bort et barn du har hatt inne i kroppen din i 9 måneder, gått gjennom smerte for å levere det til verden, også bare gi det bort. Du blir knyttet, du kan bli psyk, du kan angre. Det kan ikke være enkelt å vite at barnet ditt er i en annen by eller et annet land, blir oppdratt av en helt annen familie, du aner ikke hvordan han eller hun ser ut lenger. Det er bare et fjernt minne.

    Jeg vil tro at det er flest unge jenter som blir påvirket av slike ting som blir sagt. Eldre kvinner skjønner vell litt mer, og ikke har så lett for å bli overbevist eller falle for hva alle andre sier. Vil du virkelig sitte å si til en jente at dersom hun tar abort, er hun et dårlig menneske, eller en morder? Det må ofres utrolig mye, og det er ikke bare bare, selv om det er enkelt å si det. 

    Jeg støtter unge mødre, og heier på dere - dere gjør en fantastisk jobb. Jeg kritiserer ikke valget deres ved å ta vare på et barn, istedenfor å fullføre utdanningen deres først. Det er deres valg, det er deres kropp, deres liv. Ingen har rett til å blande seg oppi hva andre driver med, da syns jeg ikke vi skal legge skam på abort heller. Se på det som en mulighet. Jeg støtter valget deres, uansett hva dere velger å gjøre, bare dere ikke prøver å motbevise noen andre at valget de tar, det er feil. 

     

  • Publisert: 08.02.2016, 00:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • tankene mine ødelegger meg

  • Publisert: 15.01.2016, 17:45
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Helt siden jeg var liten har jeg alltid brydd meg om de rundt meg. Jeg har alltid hatt et nært forhold til familien min og vennene mine. Jeg har også alltid brydd meg om mine venner, foreldre, broren min selv om vi har hatt de største kranglene noen sinne, og ord som ikke burde blitt sagt har blitt det. Til tross for at jeg er en ganske aggressiv person noen ganger, som overreagerer og kan ta ting ut av sammenheng, bryr jeg meg virkelig. Da jeg var liten var jeg dårlig på å si unnskyld, det ordet var flaut og si, og den som sa det ble sett på som svak. Heldigvis tenker jeg ikke sånn lenger, men jeg hadde vanskeligheter med å legge meg flat over ting for å komme meg videre. Men jeg gjorde det, jeg har alltid tatt en bit av det sure eplet, for å gjøre ting bedre. Jeg visste at hvis ikke jeg sa unnskyld, sa ingen det. Derfor har det ordet bare blitt enklere og enklere for meg å si, og idag har jeg ingen problemer med å si det - noe jeg syns er en god egenskap. 

    Jeg tenker altfor mye. Jeg tenker over ting tusen ganger før jeg gjør noe, og tusen ganger etter jeg har gjort det. Sånn har det bestandig vært. Jeg drukner i mine egne tanker noen ganger. Det er et kaos oppe i hodet mitt,  og jeg snubler over ting hele tiden. Jeg kan brått tenke på ting som skjedde for 10 år siden, og ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg kan ha sinnssykt dårlig samvittighet for ting som skjedde mange år siden, angre på noe - hva som helst. Noe som egentlig ikke gir mening idag. Det er et stort rot i tankene mine, og jeg klarer så vidt å finne frem selv. Det er tankene mine som finner frem til meg. 

    Jeg overtenker så mye at det ødelegger meg. Enkelte dager er verre enn andre, det kommer veldig mye an på situasjonen. Jeg vet at personer som ikke fortjener det, blir utsatt for overtenkingen min. Jeg skylder på andre, selv om det ikke er noen andres feil enn min egen. Jeg tenker hele tiden over ting som plager meg, jeg er lei meg for, angrer på, er sint på. Jeg klarer liksom ikke å gi slipp på det.

    De vonde tankene tar overhånd over de gode, så jeg klarer ikke å sette pris på de gode tankene like mye lenger. Men når jeg først er inne på det, klarer jeg ikke slutte å smile. Det er et fantastisk øyeblikk, det skjer bare ikke så ofte. De vonde tankene bare dytter det vekk, og jeg begynner å tenke på det isteden. De spiser meg opp innvendig og ødelegger meg totalt. Jeg blir lei meg, sint, skuffet. Jeg har det ikke bra.

    Jeg tenker hele tiden på om jeg er bra nok. Ser håret mitt OK ut nå? Går jeg rart? Smilte jeg ikke tilbake? Virket jeg frekk? Liker de å tilbringe tid med meg? Er jeg et andrevalg? Skulle jeg vært annerledes? Skulle jeg vært noen andre? Skal jeg forandre meg? Elsker kjæresten min meg virkelig? Er jeg fin nok? Er jeg smart nok? 

    Jeg klarer ikke å legge det fra meg, uansett hvor mye bekreftelse jeg får på det. Jeg vet hvor enkelt det er for mennesker å lyve til noen. Jeg vet hvor enkelt det er å si ja, isteden for nei. Selv om jeg stoler på de, så stoler jeg ikke på meg selv. 

  • Publisert: 15.01.2016, 17:45
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • "JEG HATER STINE"

  • Publisert: 10.01.2016, 21:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  •  

    Jeg er ikke rette personen til å fortelle noen andre om å komme seg videre med livet, fordi at fortid skal være og er fortid. Nettopp fordi jeg vet hvor mye fortiden kan såre, og følge etter deg lenge - og det vet jeg alt om. Jeg er helt sikkert ikke den rette til å fortelle noen heller om at nag, det skal man ikke bære. Fordi det har jeg båret selv, mye av det. Heldigvis har jeg kvittet meg med det, fordi jeg har lært dersom man bærer nag, så sårer du kun en person, og det er deg selv.

    Men til og med jeg skjønner at i enkelte situasjoner kan vi skjerpe oss, og bite i det sure eple. Uansett hvor vanskelig det måtte være. Det handler om å være et ordentlig menneske, og klare å oppføre seg rundt andre. Tydeligvis er det ekstremt vanskelig for enkelte, nettopp et eksempel jeg hørte nå i helgen - jeg kan ikke tro hvor trangsynte og mangel på toleranse enkelte har.

    Dersom man har et problem med et menneske, hjelper det ikke å si det til alle andre. Det hjelper ikke å fortelle en veldig nærme venn av den personen hvor falsk, grusom, slem en person er. Det hjelper ikke å gå rundt å slenge ordet «psykopat» som det er verdt ingenting. Og det hjelper i hvert fall ikke å snakke stygt om en person man overhode ikke kjenner, KUN fordi man bærer nag og har enda ikke kommet seg videre. Selv etter mange, mange år. Men som sagt, jeg vet hvor mye fortiden kan såre og nag er vanskelig å kvitte seg med. Men dette handler om å være det bedre mennesket.

    Du kan sitte å fortelle deg selv og alle andre hvor grusom en person er, hvor falsk, hvor slem og kald han eller hun er - det hjelper deg ingenting, fordi det sier kun hvordan du er som person, ikke den du snakker om. Du kan kalle noen hvor mye psykopat du bare vil, det vil ikke dermed si at personen er det, bare fordi du går rundt å sier det. Det beviser bare det motsatte.



    Jeg vet at det er en eller mange som har masse imot meg. Jeg vet at de det gjelder bærer så mye nag, at de snart kommer til å kollapse over hvor tungt det begynner å bli. Jeg vet at de er såret over fortiden. Men det jeg også vet er at jeg ikke kjenner disse personene, på lik linje som de ikke kjenner meg - overhode faktisk. Men det jeg vet er at de har et såpass stort problem med meg at de velger å spre rykter istedenfor å komme seg videre. Dere kan vær så god å kontakte meg, fortelle meg hva som helst, det dere har på hjertet om meg - jeg er tilgjengelig hvor enn det måtte være. Det eneste jeg ikke syns er greit, er at mine nærmeste venner blir kontaktet og dratt inn i noe de overhode ikke har noe med. Man driter seg ut, veldig. Jeg får vite det uansett, og jeg vet det. Og vet dere hva? Jeg gråter ikke, jeg smiler.

    Men for all del, tusen takk. Jeg føler meg som et mye bedre medmenneske når jeg får høre at sånne handlinger er vanlige hos enkelte. 

  • Publisert: 10.01.2016, 21:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • JEG VET IKKE HVA DØDEN ER

  • Publisert: 08.01.2016, 16:44
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Igår var jeg i min første begravelse.

    Jeg har aldri mistet noen nær meg noen gang. Bare en person som jeg fortsatt savner. Jeg fikk aldri sagt ha det til hun, før hun dro. Det er over 10 år siden, men jeg savner henne fortsatt. Etter det, har jeg ikke mistet noen. Jeg har vært så utrolig heldig å aldri ha opplevd noe dødsfall rundt meg før, bortsett fra den ene gangen. Jeg er så innmari takknemlig for jeg fortsatt har de menneskene jeg er glad i i livet mitt. Det er sånne ting vi tar for gitt, men vi egentlig ikke burde. Fordi det er ingen selvfølge at vi skal leve til vi blir 100 år.

    Igår var jeg i min første begravelse. Personen stod ikke så nær meg at det er vits til å trøste meg. Og jeg søker heller ingen trøst. Det er ikke jeg som fortjener den trøsten. Datteren, sønnen, barnebarna, mor til barna, nære venner og resten av familien trenger den trøsten, og jeg unner de ikke noe annet enn godt rundt seg.

    Jeg satt med en klump i halsen hele begravelsen. Jeg klarte ikke helt å skjønne at det lå en død person som står nær så mange, i kisten rett foran meg. Jeg klarte ikke helt å fatte at et menneske bare har forsvunnet og aldri vil komme tilbake igjen. Jeg klarer ikke helt å sette meg i situasjonen å miste noen, og aldri kunne se de igjen. Men underveis klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn om det var min far som lå der, eller om det var min bror, bestefar eller kjæresten min. 

    Jeg trodde jeg skulle miste pappaen min når jeg var 16 år. Han svevde mellom liv og død i flere dager. Alle var positive rundt meg, for å holde meg positiv - selv om de visste at ting kunne gå galt, og sannsynligvis ville gjøre det. Jeg holdt mote mitt oppe for pappa sin skyld, og alle som var på sykehuset med meg hos han. 

    Første gang jeg så han etter det kraftige hjerteinfarktet, var han ikke til å kjenne igjen. Han var 5 ganger så stor som han egentlig var, oppblåst, svulmet opp, blek - i koma. Han så død ut, rett og slett. Jeg så ikke på han mer enn et sekund før jeg måtte snu meg igjen. 

    Jeg knakk sammen flere ganger på hotellet våres og på sykehuset. Jeg gikk inn der med et tomt blikk, tomt hode. Jeg klarte ikke å tenke. Vi var der flere ganger daglig, i mange timer av gangen. De dagene ting var kritisk, føltes det ut som år. Dagene ble jo aldri slutt mens jeg satt på sykehuset og håpet på at pappa skulle bli frisk. Jeg ser tilbake på det idag som en av de lengste dagene i mitt liv. Selv om det bare var litt over en uke.

    Det var en gang jeg satt og gråt ved siden av pappa mens jeg holdt hånden hans. Han så på meg og nikket forsiktig med hodet sitt, mens han strøk meg på hånda og viste tommel opp. Det var da jeg skjønte ting kom til å gå bra, og jeg viste det kom til å gå bra. Og det gjorde det. Jeg har aldri vært så takknemlig for noen ting noen gang før. 



    Døden er så nær hele tiden, men likevel så fjernt. Det dør mennesker hele tiden, men det påvirker ikke oss på andre siden av planeten. Jeg tror ikke helt jeg skjønner hva døden er, fordi det er et tema jeg overtenker hele tiden. Helt siden jeg var en liten jente har jeg vært redd for døden. Jeg var redd for å dø selv hele tiden, og trodde det skulle skje hver natt. Idag skjønner jeg at det minste jeg kan miste er livet mitt - det spiller ingen rolle for min skyld. Men dersom en person jeg elsker forsvinner vekk fra meg, kommer døden til å vise meg et helt nytt nivå av seg selv jeg aldri skulle trodd jeg skulle føle og kjenne til.

    Jeg håper døden holder seg vekk fra både meg og alle jeg er glad i i mange, mange år til. Sånn som det bestandig har gjort. Jeg tar ikke disse snart tjue årene jeg har levd på jorden for gitt. Jeg setter pris på hvert minste sekund jeg har levd, og levd med de jeg er mest glad i.

  • Publisert: 08.01.2016, 16:44
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Du er min beste venn og min verste fiende

  • Publisert: 26.12.2015, 23:18
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg ble introdusert for deg for to år siden, snart tre. Snart tre hele år har du vært en del av meg. Enten stor eller liten. Enten så har du vært i sentrum, eller bare en skygge i et lite hjørne. Men du har alltid vært der, og du har alltid latt meg bli mint på at du er en del av meg og min verden. Jeg trodde du ville hjelpe meg. Jeg trodde du alltid ville ha ryggen min, og jeg alltid kunne lene meg på deg. Jeg trodde du var min største støttespiller.

    Så feil kan man virkelig ta. Du har ikke annet enn å tatt fra meg, meg. Jeg er ikke meg selv rundt deg. Du gjør meg sint, lei meg, skuffet over meg selv. Du vil meg ikke annet enn vondt. Du vil se meg gråte, skjelve. Du vil se meg i frykt. Redd.

    Jeg trodde endelig jeg var kvitt deg, men du kommer alltid løpende tilbake så snart noe skjer. Du er alltid i bakhodet mitt og danser. Du trenger deg på meg uansett hvor hardt jeg dytter deg vekk, du går bare ikke vekk.

  • Publisert: 26.12.2015, 23:18
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • det er ikke desember enda

  • Publisert: 21.12.2015, 09:58
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Tenk at det allerede er 21.desember. Jeg kan nesten ikke tro det, for meg så har desember så vidt begynt, og ikke så mye av et snev av julestemning eller desemberfølelsen er her heller. Det er bortimot 7-10 plussgrader ute og ingen snø - bare litt kald vind som gir litt følelse av vinter, men det minner mer om en sen høst som har vart altfor lenge i år. 



  • Publisert: 21.12.2015, 09:58
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • MINE FLAUSER

  • Publisert: 14.12.2015, 16:38
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Hei dere! Jeg ser hvor populære de innleggene om flauser er for tiden, så hvorfor ikke slenge seg på trenden og lage mitt eget om mine flauser? Jeg føler jeg dummer meg ut stadig, og jo mer det skjer jo mer blir man vandt til det. Gud, så mye dumt det går an å gjøre, haha! Del gjerne dine historier i kommentarfeltet, så har vi begge noe å le av!



     Det var en gang jeg skulle kjøpe snus for venninna mi, med hennes bankkort. Hun var bombesikker på hun hadde nok penger på kortet, og jeg har alltid vært den personen som var 110% sikker jeg hadde penger på kortet før jeg gikk å kjøpte noe - jeg ville aldri være den personen som fikk bankkortet avslått i butikken, tenk så flaut?? Men uansett, fordelene og ulempene ved å fylle 18 før alle andre. Jeg viste legitimasjon og var klar til å betale med bankkortet hennes. SELVFØLGELIG ble det ikke godkjent. Jeg prøvde flere ganger, men det ble avslått hver gang. Gud så flaut, jeg ble passe sur på hun da, da jeg måtte gå ut fra butikken uten å ha kjøpt noe, for å si det sånn. Haha!

     Dette er helt klart den verste av de verste.. Jeg jobba på Peppes Pizza for noen måneder siden. Jeg likte meg skikkelig godt, og å ha kontakt med gjestene var intet problem. Serveringen gikk også ganske fint, helt til at sjefen min sa jeg måtte bruke brett for å servere drikke. Det var dødsvanskelig å balansere det på brettet, så han viste meg en teknikk for hvordan han gjorde det. Øvelse gjør mester, sa han. I tillegg til armene mine er svake og jeg er ganske klønete generelt - men det gikk bra helt til jeg tabba meg skikkelig ut. Jeg skulle servere fire store drikker til fire jenter på min alder, jeg hadde klart å sette ned ett glass allerede, og gjorde alt i min makt for å balansere brettet på armen min. Når jeg tok av det andre glasset, falt hele brettet av armen min. Det var brus OVERALT. Bordet jentene satt på ble gjennomvått, i tillegg til de fikk ganske mye brus på seg selv og klærne deres også. Etter det nektet jeg å bruke brett igjen, og gjorde det heller på den tungvinte måten med å måtte gå to ganger. 

     Det var en gang når jeg gikk i 8.klasse, og skulle ta bussen hjem fra skolen. Jeg trykka på stoppknappen i god tid før stoppet mitt, men bussen bare kjørte videre. Jeg tenkte bare "kanskje han stopper lenger bort", men han bare fortsatte å kjøre - så jeg håpte han skulle stoppe på neste stopp, men han gjorde ikke det heller. Så jeg måtte ta meg skikkelig mot for å reise meg opp og gå bort til han og be han stoppe. Jeg syns det var (og fortsatt er) dritflaut, og i tillegg satt han jeg var dødsforelska i på den tiden på samme buss. Jeg kjente han skikkelig godt også, og når jeg gikk av bussen så så jeg at han smilte til meg og begynte å le

     Dette var i 3.klasse - vi satt og spiste maten våres mens læreren drev og leste bok til oss. Jeg hadde noe papir som jeg skulle gå å kaste, så da jeg var på vei bort til søplekassen, drev en jente i klassen min og veiva med beina sine, og det endte med at jeg snubla i beinet hennes og falt på trynet. Hele klassen snudde seg og begynte å le, selvfølgelig. Dette var såklart driiitflaut for en liten 3.klassing på barneskolen, huff!

     

  • Publisert: 14.12.2015, 16:38
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • ORD BLIR FATTIG

  • Publisert: 14.11.2015, 18:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger


  • Ord blir så fattige i sånne her situasjoner. Du klarer ikke å sette deg inn i situasjonen selv, og du vet ikke helt hva som er riktig å si. Jeg våknet opp istad, og sjekket mobilen min som vanlig. Mange bilder nedover newsfeeden på Instagram der det stod "Pray for Paris" og mye annet. Jeg kjappet meg inn på vg for å sjekke om hva som hadde skjedd i favorittbyen min. Jeg syns det er så vanskelig å si noe, og sette seg helt inn i det. Det eneste jeg kan si er at dette er en trist dag, og det finnes så mye urettferdighet her i verden. Og det eneste vi kan gjøre er å holde sammen, og holde oss sterke.

  • Publisert: 14.11.2015, 18:41
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • Gratulerer, værsågod

  • Publisert: 04.11.2015, 11:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Oi, for noe søppel av et menneske noen kan være. Jeg blir så forbanna. Ignorante mennesker som skal finne feil i hvert jævla ord du skriver, i hver jævla bevegelse du gjør. Om du drar hånda gjennom håret, klarer de å finne noe feil i det også. De klarer å finne noe feil i absolutt alt, fordi det er sånn de underholder seg selv, og det er sånn de får et bedre selvbilde. De må rakke ned, snakke dritt og spre falske rykter om folk fordi de ikke har det noe bra med seg selv, og kommer mest sannsynlig aldri til å bli det heller. De er blinde. Totalt blind, de kan ikke se en dritt annet enn dem selv, fordi de selv er hovedfokus i deres egen verden. De er ikke annet enn selvsentrert, på ikke noe annet enn en negativ måte. At enkelte klarer å oppføre seg på den måten syns jeg er helt fantastisk.

    Gratulerer, du er et menneske full av ignoranse, hat og egoisme. 



  • Publisert: 04.11.2015, 11:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • Motivasjonsgiver

  • Publisert: 03.11.2015, 10:32
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det eneste jeg vil, er å være til hjelp. Jeg vil føle at jeg kan gi noe til andre som de kan ha nytte av, at de kan ha nytte av mine ord og handlinger, og bare generelt ha meg rundt seg. Det er viktig for meg å være en sånn person, fordi en sånn person trenger alle i livet sitt. Motivasjon er noe av det viktigste for at ting skal gå, og det skal ikke bare funke, du skal være glad for det også, og føle at ting ikke er forgjeves. 

    Jeg snakket med noen, jeg prøvde alt for å gi han den motivasjonen han trengte og måtte ha for å forstå helheten i bildet. Han orket ikke mer, og orket ikke å være et menneske i en alder av 30 år og han ville bare gi opp alt han prøvde på og var stolt over. Det gjorde meg så vondt å høre dette, en helt fremmed person altså, men jeg gjorde alt for at han skulle prøve enda bedre og blåse i hva alle andre mente og sa om han. Vi snakket lenge, og jeg håper jeg hører fra han igjen snart, bare for å vite hvordan det går og hvordan ting fungerer nå. Han ble takknemlig for at jeg tok meg tid til han, tok meg tid til å høre på det han ville dele med meg, og takknemlig for rådene jeg ga han. Det gjør meg så glad at jeg kan gjøre så lite for noen som betyr så stort. 

  • Publisert: 03.11.2015, 10:32
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • No wind in our sails

  • Publisert: 02.11.2015, 15:31
  • Kategori: følelser/tanker/meninger


  • Jeg føler meg skikkelig umotivert. Ingenting er som det skal, og jeg er heller ikke som jeg skal være. Jeg skal ikke være i det humøret jeg er i, jeg skal ikke reagere den måten jeg gjør nå. Ting er helt feil, og ingenting er koblet sammen riktig. Jeg føler jeg går opp en skikkelig tung oppoverbakke med altfor mye bagasje. Bagasje som egentlig ikke er mitt en gang, jeg bare bærer det. Jeg har bare fått det på meg eller tatt det imot selv. Utmattet av noe jeg ikke en gang vet selv hva er, eller hvor lenge det vil bli hos meg.

  • Publisert: 02.11.2015, 15:31
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 7 kommentarer
  • er du jomfru, er du hellig

  • Publisert: 28.10.2015, 17:11
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • "Hvem andre enn meg er jomfru?" 

    Ett spørsmål som blir stilt titalls av ganger, det er akkurat som de prøver å få frem at å være jomfru, det er spesielt, sjeldent. Du er hellig og mye mer verdt dersom du er det. Hvorfor er det sånn? Hvorfor har å ha sex blitt tabu, horete og feil rundt alle idag? Har du hatt sex? Nei, da er du en skikkelig løs hore og du bør skamme deg. Det høres ihvertfall sånn ut hvordan enkelte snakker om sex og jomfrudommen sin. 

    Sex er det mest naturlige som finnes her i verden. De fleste av oss på denne planeten kommer til å ha sex, vi må ha sex for å reprodusere oss, og det er hva vi mennesker gjør. Vi skaper flere mennesker, slik at mennesket ikke dør ut. Mennesker gjør det, dyr gjør det. Det er ingenting galt i det. 



    Men misforstå meg rett - det er heller ingenting galt i å hate sex, eller aldri har hatt det. Ingen bør skamme seg. Er du 30 år og jomfru? Eller har du hatt sex og er 16 år? Ingenting er galt i noe av det, og ingen bør skamme seg uansett. Noen elsker intimitet, andre hater det. Vi mennesker er alle forskjellige, og sånn er det bare. Men det er ikke vits å helliggjøre de som er jomfru, og kalle de som ikke er det for horer. Det er helt feil, fordi det er ikke noe galt i noen av delene, og jeg skulle ønske flere forstod det. Har du hatt sex med 20 stykker eller bare èn? Det spiller ingen rolle det heller, det valget er helt opp til deg selv, og ingen har rett til å dømme deg for hva du har gjort eller hva du planlegger å gjøre. 

    Ta vare på jomfrudommen din til du føler at du selv er klar, og ikke hold tilbake fordi du er redd for å bli kalt eller tro at du er en hore. Jeg er så lei av å høre alle disse fordommene i samfunnet våres, jeg skjønner ikke hvordan noen kan dømme noen på den måten, over noe som er så privat som det er. Det er en ting som angår kun deg, og du er den eneste som bestemmer over din kropp. 

  • Publisert: 28.10.2015, 17:11
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 8 kommentarer
  • sliten

  • Publisert: 26.10.2015, 20:55
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Nå er snart denne dagen over også, og jeg er evig takknemlig for det. Idag er en av de dagene jeg bare vil skal ende så fort som mulig, selv om dagen i seg selv har vært veldig fin, og jeg har hatt en strålende dag på jobb. Jeg er kjempesliten og lei. Jeg har egentlig ikke peiling på hvorfor. Jeg har hatt intens hodepine siden igår kveld når jeg gikk å la meg, og jeg føler ikke jeg har motivasjon til noen ting. Jeg lå nærmest å hyl grein i armene til Andreas igår fordi jeg egentlig måtte hjem, jeg vet egentlig ikke hvorfor, men igår klarte jeg ikke å dra fra han, så det endte med at jeg ble hos han en dag ekstra, heldigvis passet det ellers så tror jeg ikke hadde hatt en god dag i det hele tatt idag. Jeg er så følsom, men igår var jeg ekstra følsom uten å vite hvorfor. Det er så rart hvor avhengig man blir av en person man elsker så høyt. Den beste følelsen er å ha kjæresten min ved siden av meg når jeg sover, og han sover inntil meg og holder rundt meg. Ingenting er bedre, mer trygt eller føles så riktig. Nå er jeg hjemme alene igjen, og veldig klar til å ta kvelden nå. Jeg kjenner at både kroppen og hode mitt trenger det nå. 

  • Publisert: 26.10.2015, 20:55
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • "Ser du dette arret?"

  • Publisert: 19.10.2015, 12:47
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  •  

    "Ser du dette arret?" sa Jeanette mens hun strakte frem sitt høyre bein. Et langt hvitt arr tvers over leggen. "Det var en gang ett kutt." sa hun og smilte, mens hun tenkte tilbake. Hun husket det som det var igår. Det gikk så fort og smertefritt. Det sluttet aldri å renne blod. Gulvet var fult av blodflekker. Hun fortjente det ikke, han fortjente det. Han fortjente å bli sett i øynene i øyeblikket huden hennes ble skåret opp og blodet begynte å renne. Det gjorde ikke vondt, det var mer en tilfreds følelse av hevn og et bevis på at hun kunne. At hun kunne gjøre hva hun ville. At hun hadde all kontroll over seg selv, og ingen andre hadde det. Ikke engang han, selv om han trodde det. Jeanette beviste han feil samme øyeblikk. Han fortjente all smerten han gikk gjennom, alle de søvnløse nettene, og alle de ekstra kostnadene han brukte på å forfølge henne, og de kostnadene han trodde han gjorde får å gjøre henne glad. Penger kan ikke kjøpe lykke. Og med sine fem tusen kroner han hadde i måneden, trodde han at han var verdens rikeste og kunne gjør en hver jente lykkelig. "Jeg unner han ikke et øyeblikk av lykke en gang. Han fortjener det ikke." 

    - "Jeanette"

  • Publisert: 19.10.2015, 12:47
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 4 kommentarer
  • REISEFEBER

  • Publisert: 16.10.2015, 23:21
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Etter et par timer på øyet på begge to, så stakk jeg og kjæresten min å kjøpte oss hamburger og chips. Det var skikkelig godt! Jeg har ikke spist ordentlig mat siden tirsdag, og nå har vi nettopp sett et par episoder med DAG, mens jeg sitter å ser litt rundt på diverse reisesider ettersom vi planlegger å reise vekk om ikke så altfor lenge. Nå har jeg vært å sett litt på diverse byer som Roma, Dublin, Tallinn, Krakow, Praha, Budapest.. Jeg har skikkelig reisefeber nå, og jeg gleder meg allerede, selv om vi ikke hundre prosent har bestemt oss enda. Sist gang jeg var ute å reiste var i Februar, så det begynner å bli en god stund siden, så det er virkelig på tide ettersom hvor glad jeg er i å reise og oppleve nye ting. Og det best av alt; jeg får oppleve nye steder og ting med min kjære. Det blir en ny og veldig fin opplevelse. 



  • Publisert: 16.10.2015, 23:21
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 5 kommentarer
  • endringer

  • Publisert: 07.10.2015, 17:18
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Til dere som en gang kjente meg. Dere kjente meg. Dere visste om mine hemmeligheter, dere visste hvordan interesser jeg hadde, dere visste hva favorittmaten min var, dere visste mine favorittsanger. Dere visste alt. Jeg fortalte dere alt. Jeg var en åpen bok, og jeg fortalte det meste til de fleste. Jeg trodde det beste om alle, og jeg stolte på alle. Jeg tok imot alt som kom til meg, jeg hadde ingen meninger, ingen stemme. Jeg stod aldri opp for meg selv. Jeg hadde en usikkerhet over meg selv, som de aller fleste visste om. 

    Til dere som en gang kjente meg. Dere kjenner meg ikke nå lenger. Dere har ingen anelse om hvordan jeg er. Uansett om du kjente meg for ett år siden eller en måned siden, ikke si at du kjenner meg. Jeg forandrer meg hver eneste dag, og hver eneste dag vokser jeg litt og får sterkere meninger om ting. Dere aner ikke hvordan jeg er, mine tanker eller følelser. Jeg er en helt annen person enn fra jeg var 17 år gammel. Jeg har en helt annen tankegang, og helt andre meninger om ting og personer. Du kan ikke kalle deg selv en menneskekjenner dersom du kjente en person for fem år siden. Folk forandrer seg hele tiden. Jeg har vokst i løpet av mine snart 20 år på denne planeten. Jeg har lært masse, og min beste livserfaring var for noen måneder siden. Da vokste jeg mer enn noen gang. 



    De ordene som kom ut av munnen min før, trenger ikke nødvendigvis være ord jeg kan si at jeg står for og mener det samme idag. Jeg står for alt jeg har sagt i løpet av mitt liv, men jeg kan ikke stå for at jeg mener det samme enda. Alle endrer meninger, tanker og tro i løpet av livet. Ellers hadde vi alle fortsatt trodd på Julenissen, Tann Feen og jeg hadde holdt på utdanne meg til politidame, frisør og lærer per dags dato.

    I dag klarer jeg å stå opp for meg selv, jeg klarer å si ifra hvis ting er urettferdig og jeg er ikke redd for å konfrontere noen. Jeg finner meg ikke i når folk er frekke mot meg, med usaklige ord, og selv om jeg kanskje ikke har vokst forbi det stadiet at jeg tar igjen på samme mynt, er det en forbedring. Jeg tolerer ikke å sitte å høre på en selvopptatt jente som tror hun er så mye bedre enn meg og mange andre, som slenger dritt til meg og kjæresten min hun ikke aner hvem er, mens hun blander seg borti ting hun ikke har noenting med å gjøre. Jeg er ikke en sånn person som sitter å hører på folk kaste dritt, jeg velger å ikke ignorere det fordi det er ikke sånn jeg er. Folk fortjener å få noe tilbake hvis de har vært idiot. Det fortjener jeg også. Og det er en mening jeg står 100% for, og jeg VET at det er mange der ute som er enige med meg. 



    Jeg lever et bedre liv enn jeg gjorde før. Jeg levde i altfor mye negativitet rundt meg, og jeg lot det foregå. Jeg gjorde aldri noe med det, nettopp fordi jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å finne meg i det. Jeg hadde så mange personer i livet mitt som var alt annet enn sunt for meg å ha i livet mitt, men jeg klarte ikke å kvitte meg med dem. Jeg var ikke sterk nok til å være den som sa ifra. Jeg har blitt dratt ned av personer som allerede var langt nede, jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å bli dratt ned med dem.

    Nå er alle personene som dratt meg ned og alle de negative folkene som var rundt meg, borte. Alt negativitet som driver meg ned i mitt nærmiljø er milevis unna, og der håper jeg det forblir for alltid. Jeg har glemt det, og prøver å fokusere på bare det gode i livet mitt akkurat nå, fordi det er så mangt.Tilgi å glem, slutt å bær nag. Ting forandrer seg hele tiden, og vi alle forandrer oss. Og jeg er evig takknemlig for at enkelte ting ikke forblir permanent. 

  • Publisert: 07.10.2015, 17:18
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • Verdensdagen for psykisk helse

  • Publisert: 07.10.2015, 15:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • I dag er en viktig dag å merke seg, for noen er den viktigere enn for andre. Det er fortsatt en viktig dag, og jeg syns det er superfint at vi har fått en offisiell verdensdag for nettopp dette. Psykisk helse er noe av det viktigste for at noen skal føle seg bra og klare å være en del av samfunnet. Jeg har selv slitt psykisk med helsen min, langt ifra den største graden, så jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det måtte være å være på noe av det verste. Jeg har møtt mange personer som sliter med det samme, og selv om det er lite en jente på 19 år kan gjøre, så prøver jeg så godt jeg kan får at folk skal føle seg bedre, og komfortabel rundt meg. 

    Det viktigste er å være komfortabel, det gjør det titusen ganger lettere for deg selv. Jeg vet selv, fordi det oppstår mange situasjoner hvor jeg merker nettopp det. Er jeg ikke komfortabel i en situasjon, det kan enten være altfor mange mennesker, eller noen få helt ukjente mennesker, trange og varme steder, eller et sted hvor jeg føler meg ignorert, panikken oppstår med en gang, og kvelden kan nesten sies ødelagt. I noen tilfeller går det bedre etterhvert, men i andre ikke. 

    Får å få en bedre selvfølelse er det viktig at du skjønner selv hva du er godt for. Du må vite at nettopp det du gjør, er bra, det er bra nok. Du må vite at du blir satt pris på med ditt arbeid av andre, ingen tar deg for gitt. Uansett om du fortsatt går på skolen eller jobber. Det hadde ikke vært det samme uten deg. Ingen er perfekte, og alle kan gjøre feil. Ikke skam deg over feilene du gjør, fordi vi alle gjør dem. Uansett om du har jobbet i 10 år eller 10 dager. Tenk deg om to ganger over ting du gjør og sier. Smil til deg selv, og tenk at det var bra jobba. Du fortjener å høre det, både fra deg selv og andre.

    Make yourself a priority

    Det er viktig for deg å vite hvor gladfølelsen ligger hos deg. Er det av å hjelpe andre, eller er det å unne seg selv noe? Gjør det, uansett hva det er; gjør det! Du fortjener det. Du fortjener å ha det godt, og du fortjener å være glad og fornøyd. Ikke gjør ting som gjør deg selv sliten og lei deg, for andres skyld. Sett ned foten en gang i blant, og tenk bare på deg selv i ett øyeblikk. Ikke sett deg selv i brann for å gjøre andre varme. 

    Og til sist; glem hva som har skjedd, dropp de menneskene i livet ditt som vil deg vondt og tilgi. Ikke bær nag over ting som har skjedd, det gjør ikke annet enn deg selv vondt, og du kommer ingen vei med det. Slipp det, og du vil se hvor mye lettere ting blir. 

  • Publisert: 07.10.2015, 15:39
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 0 kommentarer
  • Valg

  • Publisert: 04.10.2015, 13:40
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Etter å ha blitt konstant kalt stygge ord av en du brydde deg veldig om, dyttet og blitt ødelagt psykisk. Etter å ha blitt en fange etter kun noen måneder, etter å ha mistet all friheten til å gjøre hva du ville, snakke med hvem du ville og være hvor du selv ville. Etter alt dette, ville du ikke gripe den eneste muligheten du hadde til å komme deg bort? 

    Etter all den dårlige oppmerksomheten du fikk hjemme i Norge, hos din nærmeste, i ditt eget hjem. Plutselig blir du sendt avgårde til en helt annen by, i et helt annet land, med helt fremmede folk med noen kjente som du kun har utvekslet et par ord med. Plutselig kommer all den positive oppmerksomheten fra en helt annen person du ikke aner hvem er. Han legger plutselig merke til alle dine gode egenskaper, han legger merke til detaljer ved utseende ditt og gir deg komplimenter du ikke har fått på en stund. 

    Du er i et helt annet land, og innser for deg selv at du ikke er avhengig av den personen du trodde du var avhengig av likevel. Avstanden er ikke så farlig, og den kunne likegodt bli permanent. Din trang til å ha måtte sende meldinger daglig har falt, og du tenker ikke engang på å svare på meldingene du får.



    Han får ikke lenger dyttet deg, eller skreket deg i ansiktet. Men han klarer likevel å skrike deg i telefonen, den første telefonsamtalen på dagevis, og det eneste han klarer er å skrike til deg, fortelle hvor håpløs du er. I tjue minutter, ren kjefting og krangling. Til tross for den dyre telefonregningen.

    Du skjønner at denne personen er ikke godt for noen ting. Denne personen vil deg ikke noe godt. Denne personen var en person du brydde deg om, men ikke nå lenger. Fordi det kommer en fremmed inn i livet ditt, og behandler deg titusen ganger bedre enn hva han andre gjorde eller noen gang kommer til å gjøre. Valget er enkelt.  

     Hvem er det dårlige mennesket? Du som velger å bryte kontakten, når dere er milevis unna eller han som lover å gjøre det godt igjen KUN fordi han vet at han har mistet deg? Sjanse på sjanse, løfte på løfte. Ingen forandring. Løftene er tomme ord, kun fordi han er en eiesyk jævel som ikke tåler å få kritikk tilbake, fordi han er enkeltsett bare en taper som aldri kommer til å få noe bra og klare å ta vare på det, uten å føle trangen til å være lederen og må kontrollere alt.

  • Publisert: 04.10.2015, 13:40
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 2 kommentarer
  • fat girls skinny bitches

  • Publisert: 03.10.2015, 21:36
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er alltid snakk om å ikke snakke nedlatende om folk som har litt mer fett på kroppen. Du skal ikke kalle dem feite, de er ikke store og heller ikke overvektige. Skal du beskrive en person med mer fett på kroppen, så fortell hårfargen og hvordan frisyre han eller hun hadde. Aldri i livet at du skal si at den personen var litt stor, eller mye større enn gjennomsnittet. 

    OG jeg er helt enig i at de er mennesker som skal behandles likt som alle andre. De har følelser, og mesteparten kan mest sannsynlig ikke noe for at de har mer fett på kroppen enn andre. Du skal ikke slenge til en person at de er feite, fordi det er ikke snilt. Det er sant. MEN når kommer tynne folk inni bildet? Når ble det greit å kalle en person tynn og ikke feit? Når ble det greit å kalle noen undervektig, men ikke overvektig? Hvorfor er det greit å beskrive noen som spinkel eller skjelett? 

    I want your body

    Jeg blir så sinnssykt provosert når jeg ser noen som skriver; "Mer å ta i, mer å være glad i." Er du seriøs? Det er greit at det kan være en jævla fantastisk mulighet får å få dem som er litt større og har faktisk mer å ta i til å føle seg bedre. Men hvordan føler de som ikke har noe å ta i seg da? Også det fine bildet som går rundt som forteller "Real men like curves, only boys go for bones" ?!? De som har masse kurver og mer å ta i føler seg sikkert helt fantastiske når de bildene går rundt, og omtrent hele befolkningen sier seg enig.

    Men hvordan i helvete tror dere disse jentene som er et "skjelett" føler seg da? DRITT. Mest sannsynlig. Det må gå an å snakke positivt om noe uten å måtte snakke nedlatende om det motsatte. Jeg har aldri sett innlegg om hvor fantastiske tynne jenter er, der det i tillegg kommer nedlatende ord om de som er større. Aldri. Fordi da hadde folk reagert som bier. Men det er tabu.

     

  • Publisert: 03.10.2015, 21:36
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 3 kommentarer
  • Abort = drap?

  • Publisert: 02.10.2015, 09:01
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg får stadig høre flere og flere meninger om hva andre syns om abort. Noen mener det er helt greit, og andre mener det er det samme som å drepe et annet menneske. Dette er en sak jeg har tenkt veldig mye over, og jeg har gått frem og tilbake hva jeg mener om det. Men nå vet jeg 100% hva jeg står på, og hva jeg mener om dette alternativet. 

    Jeg er 110% FOR abort. I mine øyne er ikke abort drap. Det var en gang jeg satt å gråt over et bilde jeg så som handlet om dette, men jeg skjønte noen minutter etterpå at det ikke var noe feil likevel. Fordi dette er et fantastisk alternativ for de som ønsker det. Det er et fantastisk alternativ for de som har blitt seksuelt misbrukt og blitt gravid, jeg tror ingen ville valgt å beholde den ungen som ble skapt pga vold. Jeg hadde heller aldri støttet det dersom noen andre mente at hun burde beholdt ungen. Det kunne blitt et fantastisk menneske, ja. Barnet kunne blitt født og delt noe fantastisk til verden. Men moren måtte fortsatt sittet igjen med et arr resten av livet, at akkurat dette mennesket, det finnes fordi hun ble misbrukt.

    Abort er et fantastisk alternativ til unge jenter som blir gravide. Prevensjonsmidler er aldri 100% sikre. Men vi bruker det likevel, gjør vi ikke? Sjansen er liten, men hvis du er den ene prosenten som blir gravid uansett om du brukte prevensjonsmiddel, er abort den fantastiske muligheten for deg til å rette opp. 



    Det finnes sikkert mange fantastiske unge mødre der ute, og jeg har ingenting imot dem. Kanskje dem ville bli ung mor, eller kanskje dem rett og slett er helt motsatt av meg, og syns abort er drap. Jeg syns det er trist at livet til noen kan snus på hode fordi noen roper at hvis ikke, så dreper du et menneske. Jeg syns det er trist at abort har fått en sånn fordom, at man er en morder dersom man gjør det eller støtter det.

    Ble du gravid på en fest du var på når du var 15, du bor hjemme med foreldrene dine, og lever på 1000 kroner i måneden og ikke er i et stabilt forhold? Du er mest sannsynlig ikke klar. Og det er helt greit å ta abort. Det er helt greit hvis du føler du er klar også. Men det er et liv det er snakk om. Et menneske som vil kreve din oppmerksomhet døgnet rundt i mange, mange år. Det er ikke noe du kan sette til siden hvis du kjeder deg eller kaste bort når du går lei. 

    Jeg har lest om jenter som har blitt gravide i veldig ung alder som føler at abort er et helt feil valg, nettopp fordi det finnes folk der ute som skriker morder til deg dersom du er uenig med dem. Det finnes folk der ute som skriver lange tekster som gjør sånn at du vil få dårlig samvittighet, og ikke å klare å ta et valg, og til slutt ender du opp med et barn du ikke klarer å ta vare på.

  • Publisert: 02.10.2015, 09:01
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 3 kommentarer
  • Vil du gifte deg med meg?

  • Publisert: 01.10.2015, 17:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Jeg hadde en pen diskusjon istad. Jeg stod opp for noe jeg ikke trodde jeg brydde meg en dritt om. Men alt handler om å komme i situasjonen selv, du blir tatt opp etter veggen der det kreves en reaksjon av deg. Og jeg innså plutselig jeg hadde en sterk mening om noe jeg ikke ante jeg hadde. Jeg ble skikkelig satt ut av noen av kommentarene fra de andre med andre meninger enn meg. Jeg respekterer meningene deres fullstendig, og jeg dømmer ingen fra å ha en annen mening enn min. 

    Jeg vil gjerne høre deres meninger om samme sak. Er jeg gammeldags, eller har bare ting forandret seg helt sinnssykt. 

    Forlovelse. Det som kommer etter at noen har sutte seg ned på sine knær, rett foran deg og spurt; "Vil du gifte deg med meg?" Det er noen som ser opp til deg, og spør om du vil tilbringe hele livet ditt med den personen. Du gifter deg ikke for morroskyld. Du spør ikke en annen person om giftemål dersom du ikke vil tilbringe hele resten av livet ditt med den personen. 



    Forlovelse er teknisk sett ikke bindene. Du har bare gitt et løfte. Muntlig. Ingen kontrakt. Dere har kanskje på noen ringer for å vise frem forlovelsen, noen ringer som kan taes av når som helst. Dere har bare gått et skritt nærmere, dere har gått fra å kalle dere kjærester eller samboer til forlovet.  

    Men er det ikke et løfte i seg selv å si ja? Eller å spørre en annen person om dem vil gifte seg med deg? Det er et løfte. Er du ikke klar, så sier du ikke ja. Er du ikke sikker, så spørr du ikke. Ja og nei er ikke nødvendigvis de eneste svaralternativene. Det er ikke slik at hvis du avslår, så er forholdet ødelagt. Men hvis du bryter en forlovelse, så mener jeg at du har et svakt syn på kjærlighet, og er en som bryter sine viktigste løfter. 

  • Publisert: 01.10.2015, 17:15
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 6 kommentarer
  • tanker

  • Publisert: 09.09.2015, 13:14
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er helt sykt hvordan følelsene dine forandrer seg hele tiden, og se tilbake hvordan ting var for flere år siden, og hvor mye som har forandret seg. Jeg skulle aldri i verden tro jeg skulle sitte her jeg gjør idag for 3 år siden, ha de menneskene jeg har rundt meg. Det er faktisk helt sykt hvem som er mine nærmeste, og hvem som er ute av livet mitt nå. Jeg kunne aldri gjettet dette, og hvis noen fortalte meg dette, hadde jeg aldri i verden trodd på det. 

    Men jeg er så heldig. Jeg har funnet min plass, og endelig føler meg meg trygg, elsket, spesiell og ønsket ovenfor de menneskene som er i livet mitt nå. Jeg er så takknemlig for de nærmeste vennene jeg har rundt meg, og ikke minst såå takknemlig for den fantastiske kjæresten jeg har funnet meg. Jeg er så heldig, og han er så spesiell og betyr så utrolig mye for meg. Jeg elsker han, og ønsker meg ingen andre enn han til å tilbringe livet mitt med.

    Vi er bare 19 år, og vi er i en utrolig skremmende alder. Jeg har nettopp gått ut av skolen, og driver å utdanner meg. Det er ikke lenge til jeg er 20 år, og faktisk ikke tenåring lenger. Jeg har kommet langt forbi streken da jeg kunne kalle meg selv myndig og må bestemme over meg selv. Jeg er så redd for at livet jeg lever nå bare er midlertidig, og alt kommer til å forandre seg og snu oppned igjen. Kanskje jeg kommer til å elske det, men jeg hater å tenke på det. Jeg vil ikke ha noe forandring. Jeg vil ha de vennene jeg har, og jeg vil ha kjæresten min for alltid. Ingenting kan garantere at jeg fortsatt kommer til å være venn med de jeg er venn med nå, og ingenting kan garantere at jeg og Andreas kommer til å være sammen for alltid. Men jeg ønsker det, fordi jeg er så tilfreds med sånn ting er nå at det er så skummelt å tenke på om kanskje fem år, er ting helt annerledes. 



  • Publisert: 09.09.2015, 13:14
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 1 kommentarer
  • "jeg er en hore"

  • Publisert: 25.06.2015, 17:20
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Det er vell bare midt på natten, eller i mitt tilfelle kvart på fem på morgningen man får masse tanker oppi hodet, det er umulig å sove, og man må rett og slett bare sette seg ned å få alt ut. Sånn føles det, og det hjelper ikke skrive det ned på et papir. Noen må kunne lese det, forstå det, sette seg i min situasjon eller føle de har vært i samme situasjon selv.

    Når er en jente hore egentlig? Er det når hun har hatt sex før ekteskap, sex med mer enn èn person, eller har hatt kjæreste før? Eller funnet mange gutter tiltrekkende, og ikke gjort noe annet enn å dagdrømme om dem? Er det når hun har kysset flere enn to stykk på munnen, og kanskje de ikke var noe du kan kalle Leonardo DiCaprio eller Tom Cruise. 

    Jeg hadde en kjæreste. Jeg vet ikke om jeg vil kalle han det engang, fordi jeg var slaven hans. Han manipulerte meg, lurte meg, spilte på følelsene mine. Han kalte meg hore, og han hadde null respekt for meg. Han satt ikke pris på meg. I tillegg var han dødssjalu, og alltid redd for at jeg ville finne noen bedre enn han. Han var redd for at andre kunne finne meg attraktiv og bli interessert i meg. Men mellom alt det, hadde han null respekt for meg og det føltes ikke ut som han satt pris på at han hadde meg.

    Jeg var hore fordi jeg hadde hatt en kjæreste før han. Jeg var hore fordi jeg hadde kysset flere gutter. Jeg var hore fordi jeg syntes kjendiser var kjekke. Jeg var hore fordi jeg hadde guttevenner. Jeg var rett og slett en hore i han sine øyne. Han skrek og kalte meg en hore foran vennene våres. Men det var aldri han sin feil, det var alltid min feil. Han ble sur fordi jeg begynte å gråte over det sårende kallenavnet han hadde gitt meg, han sa jeg ydmykte han, og folk trodde han var slem mot meg. Noe han ikke var i hans øyne. Men han var det. Han var aldri snill mot meg. Det gikk ikke en dag engang, uten at vi kranglet. Kranglet om hva? Jeg aner ikke, det var bare alltid ett eller annet han hadde å pirke på med meg. Jeg var aldri bra nok. Og ting jeg hadde gjort før jeg i det hele tatt visste hvem han var, plaget han. 

    Han tvang meg til å slette gode venner jeg hadde på Snapchat, unfollowe dem på Instagram og unlike bilder jeg hadde likt på Facebook. Jeg fikk ikke lov til å svare gutter på Snapchat. Jeg fikk ikke lov til å spørre hva bestevennen min gjorde, og hvordan det gikk med han. Jeg fikk så vidt lov til å ha plakater av Harry Styles hengenes på rommet mitt. Hvorfor? Han følte seg truet. Han var aldri fornøyd med seg selv, han hadde null selvtillit. Og han lot sine svakheter gå utover meg. 



    Han kunne sitte å sende meg meldinger på skolen over hvor idiotisk linje jeg gikk. Salg, Service, Sikkerhet - ingen fremtid. Jeg hadde null fremtid i han sine øyne. Han var ikke stolt over at jeg hadde valgt å gå min egen vei, og fullføre noe jeg virkelig ville. Han sa det bare var tapere som gikk der, de med ingen fremtid. De som kom til å ende i kassa på Rema 1000. Gjett hva? Jeg har fått jobb, ikke på Rema 1000 eller Kiwi. Ikke i en kasse i noen som helst butikk. Men det jeg gikk for når jeg først søkte på denne idiotiske linjen. 

    Jeg fikk heldigvis nok engang jeg også, og jeg sa det til han. Jeg burde kanskje sagt ifra på en hardere måte, fordi det fungerte ikke. Han holdt fortsatt fast. Jeg trodde vi var venner, men vi var aldri venner etter jeg slo opp med han. Han trodde ikke på det. Han holdt så hardt fast, og han prøvde alt for å få meg tilbake - likevell kalte han meg hore. Alle vennene mine sa til meg jeg måtte si til han på en strengere måte. Vise at jeg faktisk mente det. Men han kom bare med tomme trusler som jeg var livredd for. Det endte med at en kompis av meg tok tastaturet og satt han ordentlig på plass. Det hjalp, men ikke helt. 

    1.mai klarte jeg det endelig. Jeg satt i russebilen min, fortvilet og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Da sa dem til meg at det ikke kunne fortsette. Jeg måtte bare være sterk, og jeg hadde mennesker rundt meg som ville støtte meg uansett hvilke trusler han kom med. Jeg hadde allerede blokkert nummeret hans, så han kunne bare kontakte meg personlig eller på Snapchat eller Facebook. Jeg satt å gråt i russebilen med vennene mine da han kom bort til russebilen, og lurte på hva som hadde skjedd. Hva som hadde skjedd? Han hadde nettopp kommet med masse trusler, holdt fast hodet mitt mens han dyttet meg og kalt meg hore. Igjen. Jeg sa ingenting. Jeg valgte å ignorere han. Og siden den gangen har jeg ikke svart han. Han sendte tusenvis av meldinger på Facebook og Snapchat. Men jeg svarte han ikke. Det tok meg tre måneder å bli kvitt han. 



    Jeg trodde aldri at et annet menneske kunne behandle noen på den måten. Vi var sammen i tre måneder, og siden dag èn har han holdt på på denne måten. Hvorfor så jeg ikke det tidligere? Hvorfor satt jeg ikke ned foten før?

    Men kanskje alt dette negative bringte meg frem til hvordan jeg har det til dags dato, hvor jeg faktisk har det kjempebra. Lettet for han er ute av livet mitt, og jeg er ikke den eneste som er det. Alle rundt meg så hvordan han behandlet meg, hvordan jeg ble av han, hvordan jeg lot meg herse med. Jeg har fantastiske mennesker rundt meg, og en kjæreste som verdsetter meg, er glad i meg, stolt over meg, han lar meg være venn med hvem jeg vil, han stoler på meg. Og best av alt, han kaller meg jenta si, og ikke hore.

  • Publisert: 25.06.2015, 17:20
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 7 kommentarer
  • virkeligheten

  • Publisert: 08.04.2015, 14:35
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • Alle har vært borti mobbing, på en eller annen måte har alle vært borti det. Om du selv har blitt mobbet, vært mobber eller sett en blitt mobbet. Alle vet ihvertfall hva det er. Barneskolen er det perfekte stedet der man lærer at mobbing ikke er ok, men de fleste barn blir mobbet. Men barn lærer fort at alle er forskjellige, og det spiller ingen rolle om vi er lyshudet, mørkhudet, tynne, lubbene, høye, lave, om vi har stor nese eller bruker briller. Og de fleste barn lærer og akseptere akkurat dette, og de fleste vokser opp og faktisk blir voksne. 

    Nå har ikke jeg vært borti mobbing siden barneskolen. Jeg vet ikke med dere, men det gikk ganske fort av "moten" av kullet mitt. Usaklige kommentarer? Ja. Men aldri mobbing. Men etter jeg startet VG2 om igjen, og valgte å gå en ny linje - dermed måtte gå med elever som var ett år yngre enn meg ble ting annerledes.  Jeg elsker klassen min. Jeg føler ikke jeg er ett år eldre enn dem, bare i visse områder har de mye forskjellig humor enn hva klassen min hadde.



    Nå har det seg slik jeg trodde 17-18 åringer aksepterte hverandre i våres samfunn. Og de gjør de, ihvertfall alle jeg kjenner. Og gamle klassen min, der var det aldri kroppspress for eksempel. Jentene kunne komme i slitte joggebukser, håret i en bustete dott og usminket ansiktet - ingen brydde seg. 

    Nå? De glor deg fra topp til tå, med stygge blikk. De snakker høyt og åpenbart om deg - rett foran deg. Og de går rett oppi trynet ditt og sier du ser ikke ut. Og dette er snakk om to jenter som får ihvertfall fire andre jenter til å føle seg dritt.                

    Jeg skjønner ikke hvordan noen i det hele tatt kan syns det er greit, å gå bort til personer de ser daglig, å ser de ser fæle ut. Baksnakke dem høyt, rett foran trynet deres, og fremdeles føle seg som dronninger. Og jeg skjønner ikke hvordan ett år kan gjøre så stor forskjell. Fordi det merket jeg virkelig etter jeg ble kjent med disse jentene. Jeg trodde ikke sånne mennesker fantes, og at de bare var på film. Jeg visste at mennesker var slemme og falske, men jeg visste ikke at noen var så fæle at de kunne si det rett oppi trynet på folk at de var stygge. Kanskje jeg bare har levd i en liten boble, og vært så heldig å aldri kommet borti dette før nå. 

    Bloggen er et perfekt sted å skrive ned slike ting. Om noen føler seg truffet - bra. Håper du skjerper deg. Og om noen har opplevd det samme - snakk med noen, snakk med meg, del dine opplevelser. Det er ingen grunn til å føle seg dritt på grunn av noen jenter som er desperate etter å ødelegge selvtilliten til andre.  

  • Publisert: 08.04.2015, 14:35
  • Kategori: følelser/tanker/meninger
  • 3 kommentarer
  • hits